Denne artikkelen er en del av et mer utfyllende og strukturert svar som tilbakeviser en holdning om at Syvendedags Adventistkirken offisielt beveger seg i retningen for ordinerte kvinnelige ledere. Klikk her for å få oversikten over debatten. Klikk her for å lese den siste artikkelen i PDF format.

«Mot-ordinasjon» teologi begynnelse og GC hovedforsamling som er ordinert for å ha makt og autoritet (innledning)

Tidligere så vi at én av metodene brukt av såkalt av oss «Kjønnseliminerende bevegelsen», var å innføre en endring i “ordinasjons”-teologi. Problemet er ikke selve forsøket for å endre noe i vår teologi, særlig om det potensielt kan være en Bibelsk basert og riktig endring. Utfordringen for SDA samfunnet er at denne endringen i teologien er allerede implementert i noen unioner uten godkjenning fra GC hovedforsamling, selv om den per nå i 2017 er i strid med Menighetshåndboken. Hvorfor ikke å stille et nytt lys framfor våre verdensmenighetens lovlige representanter først og vente på deres avgjørelse? I hendelsestabellen  viste vi at det ikke er dessverre den første handlingen som var gjort på denne måten. Først ble det ordinert kvinnelige forstandere i NAD uten noen form for GC godkjenning i 1972. Så ble kvinnelige pastorene ordinert i NAD uten å vente på godkjenningen, så kvinnelige distriktsledere var innsatt tross sterk uenighet fra GC sin side. Nå kommer det en ny teologi, på samme måten, som også fungerer som støtte for kvinnelig ordinasjons konseptet. Er det en reell teologisk behov vi plutselig har oppdaget? Eller er det en annen form for motstand mot GC? Hva er det reelle målet med denne teologien? Husk på at lederne i NAD begynte å ta opp temaet i 1995 med en gang etter at GC hovedforsamlingen hadde avviste NAD forespørsel om å åpne for kvinnelig pastorer i deres område (ref. hendelsestabellen ).

Per i dag, uansett om man er enig eller uenig, ifølge Menighetshåndboken, kan ikke en menighet anerkjennes som en fullverdig fungerende menighet (utgave 2015, side 37), og en forstander som en fullverdig fungerende forstander (utgave 2015, side 73), hvis ikke ordinasjonsseremoni er blitt gjennomført i menigheten og for forstanderen. Vi viser videre, at kravene Menighetshåndboken (og GC hovedforsamling som står bak denne «grunnloven») stiller er Bibelske krav.

Før vi går i dypere diskusjon, legg merke til hvilke ord som var brukt av Ellen G. White når hun beskrev at GC hovedforsamlingen myndighet. La oss lese avsnittet i originalt språk:

God has ordained that the representatives of His church from all parts of the earth, when assembled in a General Conference, shall have authority.”—9T 260

I dette sitatet:

• Ellen White brukte ordet «ordinert» for å beskrive det hun gjentatte ganger hadde sett i visjonene gitt henne av Gud.
• Ellen White koblet «ordinasjon» mot «myndighet» i den samme inspirerte sammenhengen.

Det kan være tilfeldighet, men det slår meg hvordan hennes forklaring om GC hovedforsamling myndighet i samme sving tilbakeviser to viktigste argumenter i «mot-ordinasjons»-teologi, som om hun i visjonen så hvordan hendelsene ville utvikle seg og at «mot-ordinasjons» konseptet ville vært brukt mot GC hovedforsamling sin autoritet:

• «mot-ordinasjons»-teologi påstår at begrepet «ordinasjon» treffer vi ikke i Bibelen, derfor blir den erklært som ikke Bibelsk basert av denne teologien. (Skal vi også avvise treenighets konseptet, fordi ordet «treenighet» heller ikke finnes i Bibelen?)
• «mot-ordinasjons»-teologi påstår at vi skal fokusere på tjeneste framfor myndighet og makt. (Finnes det ikke autoritet og makt hos Gud? Har Han ikke delegert noe av sin makt og autoritet? Nå så vi at han delegerte det til GC hovedforsamlingen. Videre viser vi at han har delegert makt og autoritet til forstanderne i NT menighet)

Ingen overraskelse at denne nye teologien fikk oppmerksomheten i noen få divisjoner spesielt i våre dager! Den tjener jo til samme formål – å undervurdere GC hovedforsamling myndighet og nullstille hele de 3 avstemningene i 1990, 1995 og 2015 om at kvinner ikke skal ordineres til pastortjeneste. Noen tror kanskje at det er lettere å bli kvitt med hele konseptet? Problemet er jo at Ellen White påstand er i skarp strid med hjørnesteinene i denne teologien.

Vi tror at ordinasjon krever spesiell oppmerksomhet i denne artikkelen. La oss strukturert og sammenhengende gå gjennom argumentene som vi har sett i «mot-ordinasjons» teologi.

Er ikke ordinasjon et Bibelsk begrep?

Ikke så lenge siden hadde vi en anti-treenighets bølge komme over Norsk SDA samfunnet. Hva var et av deres sterkeste argumenter imot treenigheten? Det var: begrepet «treenighet» finnes ikke i Bibelen. Vi trenger ikke å gjøre noe mer enn å bringe frem de vanligste og godt kjent av alle SDA teologene tilbakevisningene av dette argumentet. Noen sier: «ordet ordinasjon finnes ikke i Bibelen» eller «oversettelsene av forskjellige ord brukte det eneste ordet ordinasjon i stedet for flere ord». Argumentet går altså på hvordan ordene er brukt.

• Vi finner heller ikke ordet «Bibel» i Bibelen. Er Bibelen ikke lenger relevant?
• Vi bruke ordene «omniscent», «omnipotent», «omnipresent» når vi beskriver Guds natur. Med disse ordene beskriver vi Gud som allvitende, allmektig og allestedsnærværende. Skal ikke vi tro det, bare fordi ordene ikke finnes i Bibelen?
• Ordene ateisme, guddommelighet, inkarnasjon, monoteisme, henrykkelse finnes ikke i Bibelen. Er alle disse falske lærer på grunn av det?
• Skal vi se bort fra et potensielt Bibelsk konsept bare fordi noen har funnet på et nytt ord for å beskrive eller oversette et eller annet i den hellige skrift?

Den logiske løsningen har jo alltid vært at vi kan bruke de ordene vi vil, selv om de ikke finnes i Bibelen, for å beskrive et konsept eller en lære som faktisk finnes i Bibelen. Det er ikke noe galt i det.

Det riktige spørsmålet ville vært: Lærer Bibelen ordinasjons konseptet? Svaret er JA. Disse følgende artiklene går systematisk gjennom denne Bibelske læren, rikelig støttet av Ellen G. White skrifter:

Moses delegerer myndigheten, ordinasjon (4Mosebok 27)	https://rollene.no/moses-delegerer-myndigheten-ordinasjon-4mosebok-27/
Jesus delegerer myndigheten, ordinasjon (Markus 3)	https://rollene.no/jesus-delegerer-myndigheten-ordinasjon-markus-3/
Paulus blir ordinert (Ap.Gjerninger 13)	https://rollene.no/paulus-blir-ordinert-ap-gjerninger-13/
Timoteus, Titus : de andre lederne i menigheten, ordinasjon	https://rollene.no/timoteus-titus-de-andre-lederne-i-menigheten-ordinasjon/

 

Er ordinasjon en konsekvens av Romersk Katolsk tradisjon innført i SDA samfunnet?

Ikke så lenge siden hadde vi en anti-treenighets bølge komme over Norsk SDA samfunnet. Hva var et av deres sterkeste argumenter imot treenigheten? Det var: begrepet «treenighet» har kommet fra Romersk Katolsk lære. Vi trenger ikke å gjøre noe mer enn å bringe frem de vanligste og godt kjent av alle SDA teologene tilbakevisningene av dette argumentet.

• Det faktumet at den katolske kirken også bruker begrepet ordinasjon, betyr ikke at SDA samfunnet legger inn i begrepet det samme innholdet som et annet trossamfunn har tenkt å legge inn i ordet. Parallellen er jo ordet «treenighet» som brukt av disse to trossamfunnene, men som har atskilt forskjellige innhold.
• Ellen G. White og de første adventistene var fullt ut klare over den katolske kirkens ordinasjons-misbruket. (i motsetning til påstanden om at pionerene ikke tenkte så mye over de teologiske implikasjonene av emnet)

Senere i tiden blev ordinationsceremonien ved håndspålæggelse i høj grad misbrugt. Der blev tillagt denne handling uberettiget betydning, som om der med det samme tilflød dem, der blev indviet, en kraft, som straks dygtiggjorde dem til prædikegerningen. Men ved udtagelsen af disse to apostle er der intet i beretningen, som antyder, at der blev tildelt dem særlige evner ved selve håndspålæggelsen. Der findes kun den enkle beretning om deres indvielse og om dens betydning for deres fremtidige gerning. (EGW, «Apostlenes Liv og Virksomhet», 89)

• Ellen G. White, under Den Hellige Ånds innflytelsen, beskriver hva ordinasjons seremoni går ut på, og beskrivelsen er helt annerledes fra den katolske oppfatningen. Det er på denne måten SDA samfunnet alltid har forstått ordinasjon.

Både Paulus og Barnabas havde allerede fået deres kald fra Gud selv, og højtideligheden med håndspålæggelse indebar ikke nogen ny nåde eller særlig adkomst. Det var den anerkendte form for beskikkelse til et embede og en anerkendelse af ens myndighed indenfor dette embede. Hermed havde kirken sat sit segl på tjenesten for Gud. (EGW, «Apostlenes Liv og Virksomhet», 89)

Dette er forresten hvordan ordinasjon defineres I SDA samfunnet. I originalen lyder det slik: “the ceremony of the laying on of hands added no new grace or virtual qualification. It was an acknowledged form of designation to an appointed office and a recognition of one’s authority in that office. By it the seal of the church was set upon the work of God.”

Her ser vi klart at Guds Ånd underviste adventistene gjennom sin profet om hva ordinasjonen var. Vi har jo sett dette konseptet i Bibelen og i Ellen G. White skrifter. Adventistene opererer offisielt med bare de følgende 4 dokumentene, angitt etter viktighetsgraden: Bibelen, Ellen White skrifter, Menighetshåndboken, Working Policy. Alle disse kildene gir utfyllende informasjon om den åndelige, praktiske og historiske sidene av ordinasjon og dens rolle i SDA samfunnet. Hvorfor skal vi blande inn andre eksterne kilder for å arve fremmede tolkninger som ikke er relevante for oss?

Skal vi ikke delegere myndighet via ordinasjon, men bare anerkjenne et kall til å tjene?

Vi i Norge trenger å delegere myndigheten også

Å tjene utelukker nødvendigvis ikke myndighet. Selv i vår union, der vi sliter med ordinasjonsteologi, bruker vi ordet «fullmakt» (her, adventist.no) for å beskrive en nyere regulærpastor stilling:

Videre markerer det at menigheten utpeker ham/henne som regulær pastor med fullmakt til fullt ut å utføre pastoroppgaven han/hun blir kalt til.

Og det stemmer. Ingen organisasjon på jorden kan fungere effektivt uten myndighet og fordeling av ansvar, inkludert et trossamfunn. I praksis, er vi nødt til å delegere ansvar og myndighet til personene.

Når vi sammenligner en regulærpastor tjeneste med Ellen White definisjon av ordinasjon (ref. rett ovenfor), matcher de helt. Hvorfor skal vi innføre nye begreper, når vi i praksis trenger det Guds Ånd lenge siden hadde fortalt menigheten å gjøre?

Tjeneste kontra eller i samspill med autoritet?

Det er blitt gjort forsøk på å sette tjenesten i motsetning til autoritet. Er det Bibelsk? Noen peker på Jesus, som sa: «Den som vil bli stor blant dere, skal være alles slave». Legg merke til ordene Hans: «Den som vil bli stor…». Jesus snakket om holdningen og trangen etter storhet, ikke om myndigheten sånn sett, ikke om myndighet skal bli delegert i menigheten.

For eksempel, Moses hadde ingen trang etter storhet. Bibelen kaller ham «den mest ydmyke mannen på hele jorden». Likevel, for å være lydig, skulle Moses, ta imot autoriteten Herren var villig til å gi ham. Nektet han det, ville Herren bli harm på ham. Det samme Bibelske mønsteret treffer vi gjennom hele Bibelen, også i familien, også i menigheten. Fordi Aron nektet å bruke sin autoritet for å legge ned folkets opprør og tjene folket med sin autoritet og makt, falt mange av folket i dyp synd, ble drept og vanære ble ført over hele Israel… Er ikke det den fristelsen våre ledere er utsatt for også i dag – å gjøre det mange av folket vil og unngå å bruke myndigheten for det som er sant og Bibelsk? Gud stilte jo Aron til ansvar. Du kan lese mer om tjeneste som går hånd i hånd med autoriteten/myndigheten/og makt i de følgende artiklene. Husk på at makten og autoriteten som Gud delegerer er mye annerledes enn makten/myndigheten vi er vant å se i denne verden.

Jesus om hvem som blir stor (Markus 10)	https://rollene.no/jesus-om-hvem-som-blir-stor-markus-10/
Moses, ydmykhet og myndighet (2Mosebok 3)	https://rollene.no/moses-ydmykhet-og-myndighet-2mosebok-3/
Jesus er en ledende tjener (Johannes 13)	https://rollene.no/jesus-er-en-ledende-tjener-johannes-13/
Moses delegerer myndigheten, ordinasjon (4Mosebok 27)	https://rollene.no/moses-delegerer-myndigheten-ordinasjon-4mosebok-27/

 

Hvorfor blir pastorene ordinert bare én gang i stedet for flere ganger til hver ny oppgave?

“I den menighed, som fandtes i Antiokia, var der profeter og lærere: der var Barnabas og Simeon, som kaldtes Niger, og Lukius fra Kyrene, og der var Manaen ….. og Saulus. Medens de nu holdt gudstjeneste og fastede, sagde Helligånden: “Udtag mig Barnabas og Paulus til den gerning, jeg har kaldet dem til.” Før disse disciple blev udsendt som missionærer til hedningeverdenen, blev de højtideligt indviet til Gud ved bøn og faste og håndspålæggelse. På denne måde blev de af menigheden bemyndigede til ikke blot at lære sandheden, men til at foretage dåbshandlinger og organisere menighederne med kirkens fulde autoritet. (EGW, «Apostlenes Liv og Virksomhet», 88)

Den siste setningen i originalen: «Thus they were authorized by the church, not only to teach the truth, but to perform the rite of baptism and to organize churches, being invested with full ecclesiastical authority».

Ordinasjon til ledertjenesten gir vedkommende «menighetens fulle autoritet», så personen i prinsippet kan gjøre alle oppgavene i menigheten. Vi i SDA samfunnet gir ikke alle oppgavene til alle ordinerte pastorene / forstandere samme dag av praktiske årsaker, fordi vi har en videreutviklet ansvarshierarki, men vedkommende kan potensielt kunne utføre alle de andre ledersoppgavene.

Hvorfor er det viktig? Skal ikke ordinasjonen bli tilknyttet oppgave framfor personen? Tidligere så vi at ordinasjon var «ens myndighet innen et embete». Det følgende avsnittet gir flere detaljer:

På dette tidspunkt var den kristne menighed ved at gå ind i en betydningsfuld periode. Nu skulle arbejdet med at forkynde evangeliet blandt hedninger gennemføres med al mulig kraft, og som følge deraf ville menigheden vinde styrke ved en rig høst af sjæle. De apostle, som var udset til at varetage denne tjeneste, ville være udsat for mistanke, fordomme og skinsyge. Deres lære om at nedbryde “det gærde, som skiller,” det, der så længe havde skilt den jødiske verden fra den hedenske” ville antagelig gøre, at de blev beskyldt for kætteri, og deres myndighed som ordets tjenere ville blive betvivlet af mange nidkære, troende jøder. Gud forudså de vanskeligheder, hans tjenere ville komme til at møde, og for at ingen skulle kunne kritisere deres tjeneste, åbenbarede han for menigheden, hvordan den offentligt skulle udvælge dem til missionsgerningen. Deres indvielse var en åben anerkendelse af deres guddommelige kald til at bringe hedningerne evangeliets glade budskab. (EGW, «Apostlenes Liv og Virksomhet», 88)

Her ser vi klart at ordinasjonen var knyttet mot personen for å beskytte personen i embete mot fordommer. Ingen skulle tvile om myndigheten til vedkommende, så veien ble åpen for å utføre oppgaven fullt ut. Ja, oppgaven er det viktigste, men ordinasjon utruster personer som er Guds verktøy for at oppgaven blir fullført. Fordi myndigheten ble delegert til noen konkrete personer, var også byrden lagt på dem. Dette åpnet for at menigheten kunne jobbe «med all mulig kraft». Det var da viktig å ikke ordinere noen som ikke passet til denne ansvarsfulle stillingen, derfor fastet menigheten og ba før hendene ble lagt på den fremtidige forstanderen/pastoren. Derfor instruerte Paulus Timoteus slik: «Vær ikke for snar til å legge hendene på noen (1Ti 5:22 B11)».

Det er ikke overraskende at personen er i fokus i ordinasjonshandling. Guds natur er personlig og Han har skapt personlige forhold, og alt står og faller om personen er trofast i sin tjeneste.

Noen foreslår å skape flere ordinasjonsseremonier for flere «oppgaver», men det blir enda vanskeligere for vanlige (ikke administrative) folk å se at vedkommende har fått tillitt fra menigheten en gang for mange år, og dermed vil vi ødelegge hele poenget med ordinasjon, slik GUD hadde tenkt den (se sitatet rett ovenfor).