Slaver til egen fortid?
Vi har i mange tilfeller sett vold og misbruk, ikke samarbeid eller likeverd, mellom kjønnene i fortiden. I en kristen sammenheng, kunne de Bibelske tekstene vært dessverre brukt for å begrunne undertrykkelse. Men er det noe Gud selv ønsket? I Jesu navn gikk menn for eksempel, i korstog og drepte andre. Var det noe vår sanne bibelske Jesus sto for også? Jesu navn var tydeligvis misbrukt. Tror vi på at tross disse misbrukene, klarer han fremdeles å gjenopprette sitt bilde i oss i dag? Hvis vi kan svare positivt på dette, så gjelder det samme Guds beste planer for de forskjellige kjønnsrollene. Ingen av oss behøver å være en slave til egen fortid.
Kjønnsrollene er like evig som vår uforanderlige Gud
Kjønnsrollene er ikke noe som ble definert i den GT Israels kultur. Gud selv, han som skapte mannen og kvinnen forskjellig, forandrer seg aldri[i] (Mal.3:6; Jak.1:17). Han var like kjærlig til barn, kvinner, menn, slaver og de fattige i GT like mye som i NT.
“Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort. (Mal 3:6 NBK)
“All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge. (Jam 1:17 NBK)
Slaveriet i sin undertrykkende form har vært alltid imot Guds intensjon
Slaveriet i sin undertrykkende form eksisterte da og eksisterer i dag også, men fordømmes av Gud i begge testamentene[ii] (Jer.34:17; 3.Mos.25:10; 5.Mos.15:12-15; Is.58:6).
Derfor sier Herren så: Dere har ikke hørt på meg og ropt ut frihet, hver for sin bror og hver for sin neste. Se, jeg roper ut frihet for dere, sier Herren, så dere blir overgitt til sverdet, pesten og hungeren. Og jeg gjør dere til et skremsel for alle jordens riker. (Jer 34:17 NBK)
Dere skal holde det femtiende år hellig og utrope frihet i landet for alle dem som bor der. Det skal være et jubelår for dere. Og dere skal komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt. (3.Mos.25:10 NBK)
Når noen av ditt folk, en hebraisk mann eller kvinne, blir solgt til deg, da skal han tjene deg i seks år. Men i det sjuende året skal du gi ham fri, så han kan gå hvor han vil. Når du gir ham fri, skal du ikke la ham gå tomhendt fra deg. Du skal sørge vel for ham med gaver av ditt småfe og fra din treskeplass og fra din vinpresse. Du skal gi ham av det som Herren din Gud har velsignet deg med. Du skal komme i hu at du selv har vært trell i landet Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut. Derfor byder jeg deg dette i dag. (Deu 15:12-15 NBK)
Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? (Isa 58:6 NBK)
Noen av tjenerne var som moderne ansatte eller i et trygdsystem
I noen tilfeller brukes ordet tjener for å beskrive en frivillig tjeneste, en etterlyst stilling, som ligner på våre arbeidsforhold eller trygdesystem, noe som er fritt akseptert av begge parter[iii] (5.Mos.15:16-17; 1.Mos.15:2,3).
Men sier han til deg: Jeg vil ikke gå fra deg! – fordi han har det godt hos deg og holder av deg og dine, da skal du ta en syl og stikke den gjennom hans øre inn i døren, og så skal han være din trell for all tid. Det samme skal du gjøre med din trellkvinne. (5.Mos.15:16-17 NBK)
Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg. (1.Mos. 15:2-3 NBK)
Kvinnelige rettigheter var beskyttet godt under Guds direkte regjering i GT
Selv om den eldgamle jødedommen og dens kultur tilbrakte etter hvert unødvendige og grusomme elementer i forhold til kvinner, tok Gud vare på kvinnelige rettigheter også i GT. Skilsmisse var, for eksempel, ikke tillatt, i motsetning til den utbredte meningen[iv].
«Så vokt deres ånd vel! Vær ikke utro mot din ungdoms kvinne! Den som får uvilje mot henne og sender henne bort, sier Herren, Israels Gud, skitner til sine klær med vold, sier Herren over hærskarene. Så vokt deres ånd vel! Vær ikke troløse». (Mal 2:15,16 B11).
5.Mos.24:1-4 siteres ofte for å bevise at skilsmisse var tillatt, men det er utenfor kontekst, og oppfordrer ikke til skilsmisse, som ville ramme kvinnen som den mest utsatte part. Hele poenget med dette avsnittet er vers 4, og vv. 1-3 er innledningen. Jesus refererer til Moses (Mat.19:8) og sier at han “tillot” dem å drive med det de ville, men Jesus sier ikke at Moses ga dem noe påbud om dette.
Den inspirerte bibelske skribenten presenterer kvinnen som entreprenør og eieren av landene og administrerende leder i sitt hus, som er velsignet og priset av mannen og barna[v].
15 Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. 16 Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark. … 18 Hun merker at forretningene går bra, hennes lampe slukner ikke om natten. … 25 Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. … 28 Barna står fram og priser henne lykkelig, mannen gir henne ros: 29 “Mange kvinner har vist at de er dyktige, men du overgår dem alle.” 30 Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. 31 Pris henne for frukten av hennes arbeid, hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter! (Ordspråk 31:15,16,18,28-31)
Guds GT ideal: kvinnen som entreprenør, eier av landene, administrerende leder i huset, velsignet av mannen og priset av barna. Dette gir henne glede: v. 25. Likevel er det mannens oppgave å sitte med landets eldste i byporten, stedet der juridiske og andre avgjørelser ble vedtatt.
Mennesker har alltid hatt tendens til å falle fra Guds vilje, også i forhold til kvinnelige rettigheter i GT, men Guds vilje er evig og god i begge testamentene.
Grenser for patriotisme
Er vi stolte av vår tid og vår kultur, er det helt naturlig, for vi er jo oppvokst i vårt land og vår tid.
Jakob og Peter var svært patriotiske i utgangspunktet[vi] (Mar.13:1,2), men til slutt priste ikke sin kultur i så stor grad[vii] (2.Pet.2:4-10; Jud.1:7,8). Det samme kan vi si om Paulus sin historie[viii]. Paulus var i utgangspunktet ivrig til å leve for jødedommen av hele sin sjel og makt (Ap.Gj.9:14, Filip.3:4-6). Etter omvendelsen, dropper han alt det fullstendig (Fil.3:7,8) og blir av den grunn forfulgt av sine egne landsmenn (Ap.Gj.23:12,14,21).
Hvis på deres tid var det allerede frafall fra Guds Ord, hva kan vi si om vår tid? Bibelen har i særlig grad advart oss mot frafallet som ville skje i den siste tidens kultur[ix] (Mat.24:38-39). Den åndelige utviklingen skal, ifølge Skriftene, ikke gå oppover, men nedover. Og det er vi som lever i den siste tiden!
For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. (Mat 24:38-39 B11)
Kulturargumentet ødelegger den bibelske innflytelsen
Derfor bør vi være forsiktig med kulturargumentet. Det skaper kunstig avstand mellom GT og NT. Så representeres vår tid og vår kultur som mer progressive og framgangsrike i forhold til Jesu tid. Kulturargumentet kan skaffe et ikke-bibelsk inntrykk. Vi oppfordres til å tro på at den åndelige utviklingen har skjedd oppover, og ikke nedover.
Guds utvikling er verken oppover eller nedover. Gud er uforanderlig. Fra den eldgamle tiden har han kalt oss.
«Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv» (GT, Jer. 6:16 B11).
I den eldgamle tiden ga jødene det følgende svaret:
«Men de svarte: “Vi vil ikke gå der.” Jeg satte vaktmenn over dere. Lytt når hornet gjaller! Men de svarte: “Vi vil ikke lytte.” (Jer. 6:16-17 B11).
SDA Bibelkommentar understøtter det også som et prinsipp, at «Guds stemme sendt gjennom profeter, taler til oss som lever i dag»[x].
Hva velger vi å svare på det i vår tid, når Jesus gjentar og forsterker dette kallet og bruker de samme ordene og prinsippene[xi]? Har vi brukt den riktige fortolkningsmetoden når vi forsøkte å forstå hva Bibelen har sagt?
[i] Mal.3:6; Jak.1:17
[ii] Jer.34:17; 3.Mos.25:10; 5.Mos.15:12-15; Is.58:6
[iii] 5.Mos.15:16-17; 1.Mos.15:2,3 (Om Elieser, Abrams tjener/slave, sier SDA BIbelkommentar det følgende: «Mesopotamian records, particularly from the city of Nuzi in patriarchal times, have shed a welcome light on this hitherto obscure passage. These records show that wealthy but childless couples might adopt one of their slaves to become the heir to all their property, and also to care for them in old age. The rights and duties connected with adoption were written, sealed, and then signed by several witnesses as well as by both parties to the agreement. Abram feared that no other course was left to him than to follow the common practice of the time and adopt his most trusted servant, Eliezer of Damascus, as his legal son and heir. This thought is expressed first in the Hebrew phrase which the KJV translates “steward of my house,” literally “the son of the possession of my house,” meaning “the one who shall be heir of my house.” The same thought is clearly repeated in the words, “Lo, one born in my house is mine heir” (v. 3). … Eliezer, born in Abram’s household and brought up as were all of Abram’s servants, in the fear of the Lord, was not only a trusted slave but a worthy follower of the faithful patriarch. He was “a man of piety, experience, and sound judgment” (Ellen G. White, PP 172)» (Nichol, F. D. (Ed.). (1978). The Seventh-day Adventist Bible Commentary (Vol. 1, p. 312). Review and Herald Publishing Association.)
[iv] «Så vokt deres ånd vel! Vær ikke utro mot din ungdoms kvinne! Den som får uvilje mot henne og sender henne bort, sier Herren, Israels Gud, skitner til sine klær med vold, sier Herren over hærskarene. Så vokt deres ånd vel! Vær ikke troløse». (Mal 2:15,16 B11). 5.Mos.24:1-4 brukes ofte utenfor kontekst, og oppfordrer ikke til skilsmisse, som ville ramme kvinnen som den mest utsatte part. Hele poenget med dette avsnittet er vers 4, og vv. 1-3 er innledningen.
[v] Ordspråk 31:15,16,18,28-31 (Guds GT ideal: kvinnen som entreprenør, eier av landene, administrerende leder i huset, velsignet av mannen og priset av barna). Dette gir henne glede: v. 25. Likevel er det mannens oppgave å sitte med landets eldste i byporten, stedet der juridiske og andre avgjørelser ble vedtatt.
[vi] Mar.13:1,2
[vii] 2.Pet.2:4-10; Jud.1:7,8.
[viii] Paulus var i utgangspunktet ivrig til å leve for jødedommen av hele sin sjel og makt, Ap.Gj.9:14, Filip.3:4-6. Etter omvendelsen, dropper han alt det fullstendig (Fil.3:7,8) og blir av den grunn forfulgt av sine egne landsmenn, Ap.Gj.23:12,14,21.
[ix] Mat.24:38-39;
[x] «Remember that the record of God’s dealings with His people in ages past has been recorded for the benefit of all later generations to the end of time. Our study of messages originally proclaimed by holy men of old to the people of their day is not to become an end in itself, but a means of discovering the will of God for all who would render Him truehearted service now, at the climax of the ages. The voice of God through the prophets distinctly speaks to us today” (Nichol, F. D. (Ed.). (1977). The Seventh-day Adventist Bible Commentary (Vol. 4, p. 38). Review and Herald Publishing Association.)
[xi] Mat.5:18; 11:29; Mat.11:15;13:9; Mar.4:9; 4:23; 7:16; Åp. 3:6,13,22;13:9, osv. For mer info, se http://www.adventistdistinctivemessages.com/English/Documents/Typordinationchurchstructure.pdf, side 17.
