Det finnes to grunnleggende bibelfortolkningsmetoder: den historisk-kritiske og den historisk-grammatiske. Andre metoder kan plasseres et sted mellom disse to[i]. Blant dem er det også den nyere prinsippbaserte historisk-kulturelle metoden som den Nordamerikanske divisjonen kom opp med i 2013.
La oss gå gjennom disse tre metodene, særlig de to av dem som i adventistsamfunnet konkurrerer seg imellom for eller imot kvinnelig ordinasjon. For oss er det viktig å finne ut hvilken metode det er som underbygger hvert av argumentene, og om disse metodene er forenlige eller selvmotstridende.
Den historisk-kritiske fortolkningsmetoden
I hovedsak er det sekulære prinsipper som driver Bibelens forståelse innenfor denne metoden. Det er underforstått at Bibelen inneholder Guds Ord, men ikke er Guds Ord. Tekstens betydning plasseres i rammene av datidens eller nåtidens kultur. Kulturen er sagt å forme forfatternes tanker, da de skrev bøkene sine. Å sammenligne skriftstedet med et annet skriftsted blir derfor uten verdi.[ii] I stedet fokuserer man på å finne ut hvilke påstander som er menneskelig, og hvilke påstander som har kommet fra Gud. I denne prosessen framstår mennesker som den ultimate autoritet. Tilnærmingene innenfor denne metoden er så veldig forskjellige, at det nesten er umulig å finne en felles nevner for dem. Ett kjennetegn kan sies å være til felles, og det er tvil om alt fra opprinnelse av bøkene til betydningen av ordene i dem.
Gerhard Maier[iii], en velkjent tyske teolog som selv hadde sluttet å bruke denne fortolkningsmetoden, skrev:
«En kritisk metode feiler, fordi den representerer en umulighet i seg selv… Når man har akseptert ordet som en åpenbaring, selv kun i noen deler av den, bør man være lydighet og si «la-meg-være-korrigert» i stedet for å selv komme opp med korreksjoner»[iv].
Vi skal ikke bruke mer tid på denne historisk-kritiske metoden. Det er verdt å merke seg bare at denne representerer det helt motsatte av det adventistene bruker offisielt. Jesus, disiplene hans og profetene brukte ikke denne metoden heller.
Den historisk-grammatiske fortolkningsmetoden
Den historisk-grammatiske (eller «historisk-bibelske») metoden tar utgangspunktet i den Bibelske teksten alene og i sin helhet som fortolkningsgrunnlaget. Kultur og ekstrabibelske kilder spiller inn i studiet, men kun som hjelpemidler, aldri som avgjørende faktorer i tolkningsprosessen. Bibelen er Guds Ord[v]. Å sammenligne skriftstedet med skriftstedet er hovedverktøyet. Selv om skrevet av forskjellige forfattere og på forskjellige tidspunkter i historien, kan vi likevel forstå det Gud tenkte å formidle til oss, moderne lesere, gjennom dem. Han inspirerte dem selv. Slik forsto det Jesus selv, og det var Jesu tilnærming til Skriftene[vi].
Forfatterne fikk tankene sine fra Gud, fra han som kjenner fremtiden som fortiden. Derfor er Guds Ord relevant til oss i alle tider, i alle kulturer og inneholder alt vi trenger å vite for å kunne forstå Hans vilje[vii]. Gud er allmektig og har klart å bevare sitt ord i sin helhet. Formaningene han sendte til de troende som skulle leve i endetiden, var ikke i hvert tilfelle fullt ut forstått av profetene, som skrev dem ned[viii].
Syvendedags Adventister bruker den historisk-grammatiske fortolkningsmetoden offisielt. En oppsummering av den finner vi i «Methods of Bible Study», vedtatt av hovedstyret i 1986[ix] eller i «Handbook of Seventh-Day Adventist Theology»[x]. Det førstnevnte dokumentet er også tilgjengelig på Norsk[xi].
La oss nevne de fire søylene denne metoden hviler på. Når Jesus selv, disiplene hans og profetene er opphav av den, er det ikke overraskende at hvert punkt er etablert på de Bibelske tekstene.
1.Sola Scriptura
Det første prinsippet er det velkjente «Sola Scriptura»: Bibelen har høyere myndighet enn tradisjonen[xii].
2.Tota Scriptura
Tota Scriptura om de forskjellige skriftstedene
Det andre prinsippet, noe mindre kjent og ofte glemt, er «Tota Scriptura». For å forstå Skriftene, må vi samle opp alle skriftstedene om det aktuelle emnet. Så bør vi tillate hvert ord i dem få sin rette vekt og innflytelse i læresetningen vi bygger. Hvis vi på den måten har greid å gå fram uten å støte på selvmotsigelser, har vi ikke tatt feil i vår læresetning[xiii].
Tota Scriptura som samarbeidet mellom Gud og mennesket
Siden Jesus og Skriftene begge kalles “Guds ord”[xiv], er det hensiktsmessig å sammenligne deres guddommelige og menneskelige naturer. Jesus var Guds ord i kjød[xv], han var fullstendig Gud og fullstendig menneske samtidig[xvi]. På den samme måten ble det skrevne ordet en udelelig forening av det menneskelige og det guddommelige[xvii]. Denne sammenblandingen av menneskelige uttrykksmåter og guddommelige tanker gjelder hver setning i Bibelen[xviii].
Tota Scriptura og Bibelen som Guds ord, ikke bare inneholder Guds Ord
“Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere… Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes. (2.Kron.36:15-16)”. Profetenes budskap var Guds budskap. Av den grunn byttet profetene ofte fra tredjeperson pronomen (“Han, Gud”) til den første persons pronomen (“jeg”) midt i den guddommelige talen, uten en gang å bruke “så sier Herren”, noe de pleide å si i mange andre tilfeller[xix].
«Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror. (1.Tes.2:13 B11)»[xx].
3.Analogia scriptura
Siden hele Skriften er inspirert av den samme Ånden og det hele er Guds Ord, finnes det grunnleggende enhet og harmoni mellom de forskjellige delene i Skriften.
Jesus mente det da ha sa: “Skriften kan ikke settes ut av kraft (gjøres ugyldig)” (Joh.10:35 B11, NBK). Eller i Rom.3:10–18 finner vi sitatene fra Fork.7:20, Salm.14:2, 3; 5:10; 10:7 og Jes.59:7,8. GT og NT er dermed i fullstendig enhet og utfyller hverandre.
Guds åpenbaring er ikke progressiv i den forstand at senere Skriftene motsier eller annullerer tidligere åpenbaringer. Etterfølgende kapitler bare tydeliggjør eller forsterker sannhetene som var der fra før. I Bergprekenen (Mat.5) avskaffer ikke Jesus forordningene til Dekalogen, men striper vekk fra dem feilaktig tradisjon og avslører deres sanne dybde i mening og anvendelse.[xxi]
Skriften skal tas i sin alminnelige bokstavelige betydning, med mindre et bilde er i bruk. Jesus selv skiller mellom de bokstavelige og billedlige uttrykksmåtene, og disiplene anerkjente det[xxii]. De forsøkte ikke å komme opp med en mystisk, skjult, allegorisk betydning, som bare noen innviede kunne avdekke, innenfor de klare uttalelsene og den direkte sjangeren.
4.Åpenhet for den Hellige Ånds innflytelse
Ikke kristne kan ikke fatte betydningen av Skriftene på lik linje med de kristne, selv om de bruker verktøyene og prinsippene riktig.
«Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. (1.Kor.2:14 B11)». Leseren må ha både tro[xxiii] og villighet til å følge etter ordet for å kunne forstå ordet[xxiv].
Kanskje er den beste beskrivelsen av holdningen overfor Skriftene er gitt i Jesajasbok: “Det er den hjelpeløse jeg ser til, den som har en motløs ånd og skjelver for mitt ord. (Isa 66:2 B11)»[xxv].
Ellen White uttalelser om inspirasjon
I det siste har det ofte sirkulert den følgende uttalelsen fra Ellen White:
«Bibelen er skrevet av inspirerte menn, men den er ikke Guds måte å tenke og uttrykke seg på… Gud som forfatter(?) [«writer», «skribent», ikke «author» i orig.] er ikke representert. … Forfatterne(?) [«writers», «skribenter» i orig.] av Bibelen var Guds pennmenn, ikke hans penn»[xxvi].
Med dette mangelfulle sitatet og litt begrenset ordvalg i oversettelsen skapes det hos noen inntrykk om at profeten ikke trodde på at Bibelen var direkte Guds arbeid. La oss lese videre det Ellen White har sagt i dette sitatet og prøve å gjøre forskjell mellom ordene «skribent» og «forfatter» som benyttes i originalen:
«Det er ikke Bibelens ord som er inspirert, men mennene som ble inspirert. Inspirasjon virker ikke på mannens ord eller hans uttrykk, men på mannen selv, som under påvirkning av Den hellige ånd er gjennomsyret av tanker. Ordene og tankene bærer preg av forfatternes(?) sinn [«det individuelle sinn», ordet «forfatter» finnes ikke i orig.], som samtidig er inspirert av det guddommelige sinn. Det guddommelige sinn og vilje er kombinert med det menneskelige sinn og vilje; dermed blir menneskets ytringer Guds ord.»[xxvii].
Vi bør passe oss for at den historisk-grammatiske metoden ikke forveksles med den literalistiske tilnærmingen der hvert ord tenkes å være diktert av Gud. Tankene som disse ordene bærer, er av Gud. I denne sammenhengen er Gud etter profetenes mening, Bibelens sanne forfatter:
«Bibelen forteller at Gud er dens opphav [«author» = «forfatter» i originalen.]”[xxviii].
Viktig å merke oss, at i disse sitatene som beskriver inspirasjonsprosessen, bruker Ellen White egentlig ordet «forfatter» i forhold til Gud alene, og ordet «skribent» i forhold til mennene som samarbeidet med Gud i denne prosessen. I samme kapitlet skriver hun videre en irettesettelse til noen av oss som påstår at Bibelen inneholder interne selvmotsigelser:
«…ettersom flere forfattere(?) [«writers», eller «skribenter», ikke «authors» i orig.] fremholder et emne ut fra ulike synspunkter og forhold, kan den som leser med en overfladisk, likegyldig eller fordomsfull innstilling, få inntrykk av at det er inkonsekvent og uten indre sammenheng. Men den som studerer Guds ord med ærbødighet, ettertanke og dypere forståelse, vil oppdage den indre harmoni»[xxix].
Guds tanker, ifølge profeten, stråler alltid fram gjennom de menneskelige språkvalgene, som vi har sett, og skal aksepteres som ufeilbarlig:
«De hellige skriftene skal aksepteres som en autoritativ, ufeilbarlig åpenbaring av Hans vilje»[xxx].
Hvordan kunne dette skje? Her gir hun oss et par nyttige illustrasjoner:
«Om Bibelen kan det bli sagt det samme som er sagt om Kristus, at ‘Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss’ (Johannes 1:14) ”»[xxxi].
«Bibelen er Guds stemme som snakker til oss, like sikkert som om vi kunne høre det med egne ører… et møte med den uendelige.»[xxxii].
«Herren har gitt sitt ord på den måten han selv ønsket at det skulle komme»[xxxiii].
Hva er den primære tilnærmingen til å forstå Guds Ord?
«Ikke overdriv betydningen av setninger i Bibelen… Ta Skriftens tekst som den er»[xxxiv]. «Lærde personer har pakket Bibelens klare budskap inn i tvil og mørke. De gir inntrykk av å ha stor visdom, og fremholder at Den hellige skrift har en mystisk, åndelig mening som ikke kommer klart frem i selve teksten. De er falske lærere… Bibeltekstene må oppfattes i samsvar med deres likefremme mening, unntagen når et symbol eller et bilde er brukt»[xxxv].
Vi har sett at Ellen White understøtter den historisk-grammatiske fortolkningsmetoden. Ifølge henne og metoden, har Guds Ord dybdene som vi kun blir i stand til å forstå i fremtiden:
«Selv ikke profetene… forsto … åpenbaringene som ble gitt til dem. Betydningen skulle utfoldes fra tidsalder til tidsalder, da Guds folk skulle få instruksjonen som fantes i dem»[xxxvi]. «Noen deler av Skriftene blir aldri fullstendig forstått før Kristus i det kommende livet forklarer dem for oss»[xxxvii].
Om bruken av den historisk-kritiske fortolkningsmetoden har hun gitt oss klare advarsler:
«Gud vil straffe alle, som fra høyere kritikeres ståsted, opphøyer seg og kritiserer Guds hellige ord»[xxxviii].
«Den høyere kritisismens arbeid som dissekerer og rekonstruerer teksten, ødelegger troen på Bibelen som guddommelig åpenbaring. Det røver Guds ord fra kraften å styre, løfte og inspirere menneskers liv»[xxxix].
«Det er noen som tror at de er i stand med sin begrensende forstand, til å ta Guds Ord, og å si hva som er inspirert, og hva som er ikke inspirert. Jeg vil advare dere, mine brødre i tjenesten. ‘Ta av deg skoene fra føttene dine, for stedet der du står er hellig grunn.’… “Ikke tillatt noen å komme til deg og begynne å kutte ut Guds ord, og fortelle hva som er inspirert og hva som ikke er inspirert, uten å få irettesettelse … Vi ønsker at ingen kan si: ‘Dette vil jeg avvise, og dette vil jeg motta’, men vi ønsker å ha implisitt tro på Bibelen i sin helhet og som den er»[xl].
[i] Historie av bibelfortolkningsmetodene og mye mer finnes her: Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 94). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[ii] Ibid. P. 94.
[iii] “Gerhard Maier, a noted German scholar who broke with the historical-critical method, wrote, “A critical method must fail, because it represents an inner impossibility. For the correlative or counterpoint to revelation is not critique but obedience; it is not correction—not even on the basis of a partially recognized and applied revelation—but it is willingness to say, “let-me-be-corrected.”” Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 96). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[iv] Dederen, Handbook of Seventh-Day Adventist Theology, p. 96.
[v] 2.Tim.3:16,17.
[vi] Å sammenligne skriftsted med skriftsted var Jesu metode. Mat.4:7 «Det står også skrevet»: Jesus vinner over satans angrep ved å sammenligne 5.Mos.6:16 med Salm.91:11,12, som hadde vært skrevet av forskjellige forfattere på forskjellige tidspunkter. Se også Luk.24:27, Joh.10:35 («Skriften kan ikke gjøres ugyldig»).
[vii] 1.Pet.1:12
[viii] Dan.12:4,9; 1.Kor.10:11, osv.
[ix] Methods of Bible Study. https://www.adventist.org/articles/methods-of-bible-study/
[x] Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[xi] Bibeltolkningsmetode. https://www.adventist.no/adventistkirkens-metode-for-bibeltolkning/
[xii] Jesus clearly indicated that Scripture is over tradition (Matt. 15:3, 6). Paul emphatically rejected tradition and human philosophy as final norms of truth for the Christian (Col. 2:8). Likewise he rejected human “knowledge” (Gr. gnōsis) as the final authority (1 Tim. 6:20). Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 61). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[xiii] Council of Adventist Pastors, The Adventist Ordination Crisis: Biblical Authority or Cultural Conformity. http://manna.amazingfacts.org/amazingfacts/website/amazingfacts/docs/Adventist-Ordination-Crisis.pdf , s. 9: «To understand doctrine, bring all the Scriptures together on the subject you wish to know, then let every word have its proper influence, and if you can form your theory without a contradiction, you cannot be in error.»
[xiv] Jesus og Skriftene begge kalles «Guds Ord». Heb. 4:12; Åp. 19:13
[xv] Jesus var Guds Ord i kjød: Joh.1:14.
[xvi] Jesus var Gud og menneske samtidig. Joh.1:1-3
[xvii] Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, pp. 62–63). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association. “Since both Jesus and Scripture are called the “Word of God” (Heb. 4:12; Rev. 19:13), it is appropriate to compare their divine-human natures. Just as Jesus, the incarnate Word of God, was fully God and fully man (John 1:1–3, 14), so the written Word is an inseparable union of the human and the divine”
[xviii] 2.Tim.3:16. I originalen: «hver uttalelse [γραφὴ] i Skriften er innblåst av Gud».
[xix] Profetene ville bytte fra tredjepronomen til første pronomen midt i sine taler på Guds vegne: Jes.3:1– 4; Jer.5:3-7; Hos.6:3,4; Sak. 9:4-7. Se mer: Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 63). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association. “In 2 Chronicles 36:15, 16 we read, “The Lord, the God of their fathers, sent persistently to them by his messengers … ; but they kept mocking the messengers of God, despising his words, and scoffing at his prophets.” The prophets’ message was God’s message. For this reason the prophets often naturally switched from a third-person reference to God (“He”) to the first person (“I”) of divine speech, without any “thus saith the Lord” (see Isa. 3:1–4; Jer. 5:3, 4; Hosea 6:3, 4; Joel 2:23, 25; Zech. 9:4, 7)”
[xx] Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 63). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[xxi] Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 64-66). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[xxii] Forskjellen mellom de bokstavelige og billedlige uttrykksmåtene som definert av Jesus og anerkjent av disiplene: Joh.16:25,29
[xxiii] Leseren må ha tro for å forstå Skriftene. 2.Kron.20:20; cf. Joh.5:46,47
[xxiv] Leseren må ha villighet til å følge etter for å forstå Skriftene. Joh 7:17 B11. «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv. (Joh 7:17 B11)».
[xxv] Åpenhet for den Hellige Ånds innflytelse som et historisk-grammatiske fortolkningsmetoden prinsipp. Dederen, R. (2001). Handbook of Seventh-Day Adventist Theology (electronic ed., Vol. 12, p. 67-68). Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing Association.
[xxvi] Ellen G. White. 1SM 21.1. “The Bible is written by inspired men, but it is not God’s mode of thought and expression. It is that of humanity. God, as a writer, is not represented. Men will often say such an expression is not like God. But God has not put Himself in words, in logic, in rhetoric, on trial in the Bible. The writers of the Bible were God’s penmen, not His pen. Look at the different writers. {1SM 21.1}”
[xxvii] Ellen G. White. 1SM 21.2. «It is not the words of the Bible that are inspired, but the men that were inspired. Inspiration acts not on the man’s words or his expressions but on the man himself, who, under the influence of the Holy Ghost, is imbued with thoughts. But the words and thoughts receive the impress of the individual mind. The divine mind is diffused. The divine mind and will is combined with the human mind and will; thus the utterances of the man are the word of God.—Manuscript 24, 1886 (written in Europe in 1886). {1SM 21.2}”»
[xxviii] EGW; GC, “The Bible points to God as its author (Great Controversy, v)». Ordet «writer» er oversatt til Norsk som «forfatter», og «author» som «opphav». Et annet forslag er å bruke ordet «skribent» for «writer» og «forfatter» for «author» for å bevare ordspillet mest mulig riktig.
[xxix] EGW, Mot Historiens Klimaks, Forord ved forfatteren, http://www.mothistoriensklimaks.no/mhk00.html
[xxx] EGW, GC, vii. «The Holy Scriptures are to be accepted as an authoritative, infallible revelation of His will»
[xxxi] EGW, GC, vi. «it is true of the Bible, as it was of Christ, that ‘the Word was made flesh, and dwelt among us’ (John 1:14)”»
[xxxii] EGW, 6T, 393. « The Bible is God’s voice speaking to us, just as surely as though we could hear it with our ears. If we realized this, with what awe would we open God’s Word, and with what earnestness would we search its precepts! The reading and contemplation of the Scriptures would be regarded as an audience with the Infinite One»
[xxxiii] EGW, 1SM 21,22. «The Lord gave His Word in just the way He wanted it to come»
[xxxiv] EGW, 1SM 170. «We must be careful lest we misinterpret the Scriptures. The plain teachings of the Word of God are not to be so spiritualized that the reality is lost sight of. Do not overstrain the meaning of sentences in the Bible in an effort to bring forth something odd in order to please the fancy. Take the Scriptures as they read»
[xxxv] EGW, GC, 599. «The language of the Bible should be explained according to its obvious meaning, unless a symbol or figure is employed»
[xxxvi] EGW, GC, 344; «Even the prophets who were favored with the special illumination of the Spirit did not fully comprehend the import of the revelations committed to them. The meaning was to be unfolded from age to age, as the people of God should need the instruction therein contained».
[xxxvii] GW 312. «Some passages of Scripture will never be perfectly comprehended until in the future life Christ shall explain them»
[xxxviii] EGW, BE Feb.1,1897. “God will punish all those who, as higher critics, exalt themselves, and criticise God’s Holy Word”
[xxxix] EGW, AA 474. “The work of higher criticism, in dissecting, conjecturing, reconstructing, is destroying faith in the Bible as a divine revelation. It is robbing God’s Word of power to control, uplift, and inspire human lives”
[xl] EGW, 7BC, 191; see also COL 39. “There are some that may think they are fully capable with their finite judgment to take the Word of God, and to state what are the words of inspiration, and what are not the words of inspiration. I want to warn you off that ground, my brethren in the ministry. ‘Put off thy shoes from off thy feet, for the place whereon thou standest is holy ground.’ There is no finite man that lives, I care not who he is or whatever his position, that God has authorized to pick and choose in His Word … .
“Do not let any living man come to you and begin to dissect God’s Word, telling what is revelation, what is inspiration and what is not, without a rebuke … . We want no one to say, ‘This I will reject, and this will I receive,’ but we want to have implicit faith in the Bible as a whole and as it is.”
