Hvordan å unngå oppsplitting blant SDA i Norge generelt?

For å svare på det, bør vi kanskje innrømme at den verste oppsplittingen har allerede skjedd, når unionen har atskilt seg fra generalkonferansen, ikke sant? Når det for eksempel bare er 2 personer i menigheten som har en konflikt mellom dem 2, er det et lite problem; når menigheten er delt i to, blir det nok mye verre, og når hele verdensmenigheten er splittet opp – hva kan være verre enn det? Derfor ser jeg for meg at løsningen på oppsplittingen er å gjenforene med GC så fort som mulig, og da er det slutt med oppsplittelse innen SDA. Med andre ord, anser jeg splittelsesproblematikken som liggende på det organisatoriske planet, ikke på det teologiske som vi forsøker å gjøre det i dag. Det er min bønn om at unionen vender tilbake til GC, og har håp på at unionsstyret har også kommet til denne konklusjonen. Selv om det kan bety at kvinnelig ordinasjon (eller forbønnshandlingen) kunne settes på vent fram til DNU evt. har klart å overbevise verdensmenigheten på det teologiske planet.

Hvordan å lette det trykket som ligger på unionsledelsen som befinner seg mellom de forskjellige meningene?

For å svare på det, la oss huske på at unionen ikke har rettigheter for å avgjøre kvinnelig ordinasjonssak, men disse ligger egentlig hos GC i sesjon. Og GC i sesjon har heller ikke alle rettigheter i universet, men overlater en del til Jesus Kristus ledelse. Det betyr da at hvis unionen har gjort et vedtak som går over ansvarsgrensen, har den tatt på seg for mye ansvar, og mye av det overskridende ansvaret ligger til slutt hos Jesus. Mennesker kan ikke bære det ansvaret som Jesus aldri har tildelt noen, derfor kan det ekstraansvaret virke for tungt. Derfor ser jeg at løsningen på å lette trykket er: Etter at unionen er blitt gjenforent med GC, kunne den Norske unionen gjøre en offisiell uttalelse om at for eksempel «DNU måtte forholde seg til disse begrensede rettighetene som fra Februar 2017 (for eksempel) blir respektert. Vi bevarer alle lønns- osv. betingelser for våre kvinnelige pastorer, men restrukturerer i samsvar med vår GC retningslinjene», og uttale eventuelt tro på at Jesus fører verdensmenigheten til de riktige konklusjonene etter hvert.

Er det noe mer vi kunne ha gjort med en uenighetsbølge som kan komme fra noen etter at de to sist nevnte stegene er fulgt?

Vi kunne annonsert at «den eneste riktige måten å åpne igjen for kvinnelig ordinasjon hos oss i Norge uten samtidig å være i strid mot verdensmenigheten er å føre en teologisk dialog. Dette kan innebære debatter med personer som vi inviterer til Norge for presentasjoner og Q&A sesjoner». La de personene som ikke er enig, snakke med predikantene/teologene som presenterer sakene 1-3, og ikke med unionsledelsen (som representerer det administrative planet). Med andre ord, anser jeg uenighetsproblematikken som liggende på det teologiske planet, ikke på det organisatoriske.

POSITIVE KONSEKVENSER AV ET POSITIV STEG

For å oppsummere, jeg tror alt blir løst når vi tar oppsplittingsproblemet fra det teologiske til det organisatoriske planet, og tar uenighetsbølgen fra det organisatoriske til det teologiske planet. Konsekvensen av dette blir nok en større forståelse av Guds Ord da alle blir nødt til å studere det og tenkte og forstå, større forståelse for hvordan HELE verdensmenigheten tenker og ikke bare vi her lokalt, organisatorisk enighet i GC-DNU, mindre ansvar liggende på DNU som betyr mindre trykk på DNU.

PRIS Å BETALE UNDER GUDS VEILEDNING

Det kan bli en pris å betale for å gjøre en endring i kurset vi som unionen har fulgt, ja… Noen i det europeiske samfunnet kan nok misforstå oss. Men er ikke vi først og fremst syvendedagsadventister og strever etter å ha harmoni innen SDA? La oss følge våre interne regler framfor de sekulære… Men selv dette er i Guds hender, hvis vi overlater oss fullt og helt til Ham.

NEGATIVE KONSEKVENSER AV ET NEGATIVT STEG

Hvis unionen vår følger den veien den har fulgt fram til i dag om kv.ordinasjon, blir det dypere ustabilitet i DNU som menighet, fordi DNU selv har vist et dårlig eksempel på «samvittighetsmotstand» innen organisasjonen. Guds Ord blir ikke noe bedre studert heller, fordi medlemmene helt og fullt stoler bare på de meningene unionsledelsen uttaler om det teologiske problemet, framfor å lese selv i Guds Ord og be om Guds veiledning. At dette er et teologisk problem, er det ingen tvil om da nøkkelen til det er tolkningen av 1Mos.1-3 (som Finn også nevnte i presentasjonen). Og ikke minst blir det større ustabilitet i verdensmenigheten, da DNU er også et eksempel for andre unioner. Og, ikke minst, jeg tror Gud får ikke velsignet oss som union i dette tilfelle, fordi vi respekterte ikke Hans myndighet som er GC i sesjonen, vi blir bare overlatt til å kjempe med vår menneskelig makt…

Må Gud velsigne dere søsken, og gi dere visdom og motet å gjøre det som Gud viser dere som det riktige.

Ellen White:

I have often been instructed by the Lord that no man’s judgment should be surrendered to the judgment of any other one man. Never should the mind of one man or the minds of a few men be regarded as sufficient in wisdom and power to control the work and to say what plans shall be followed. But when, in a General Conference, the judgment of the brethren assembled from all parts of the field is exercised, private independence and private judgment must not be stubbornly maintained, but surrendered. Never should a laborer regard as a virtue the persistent maintenance of his position of independence, contrary to the decision of the general body. 9T 260.1

God has ordained that the representatives of His church from all parts of the earth, when assembled in a General Conference, shall have authority. 260.2