I den forrige artikkelen kom vi til den konklusjonen at Generalkonferansens hovedforsamling, når delegatene fra alle verdens kanter samles sammen, oppfyller i våre dager den ledende rollen som ligner på Moses sin rolle blant israelittene. Vi kunne se at det ikke skulle finnes kongelige stillinger i Guds menighet etter Kristus, fordi konger var et krav fra mennesker, ikke far Gud. I denne artikkelen forsøker vi å finne et svar på det følgende spørsmålet: finnes det prester eller i hvert fall prest lik rolle i Guds menighet i våre dager? Hvem kan de være? Er det noe forskjell mellom dagens prester og det Gamle Testamentets prester?
La oss begynne med å lese om Jesus og disiplene.
13 Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham.
14 Han pekte ut tolv,* som han også kalte apostler,+ for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne
15 og ha makt til å drive ut de onde åndene.
(Mar 3:13-15 B11)
Hvordan pekte Jesus ut tolv? Var det et seremoni eller noe lignende? Alt Jesus gjorde eller sa, kom fra Guds Ord, som på den tiden var det Gamle Testamentet. Hvem var det i det Gamle Testamentet som hadde en lignende stilling som Jesus? Det var jo Moses, ifølge dette Bibelsk avsnitt:
19 Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut.
20 Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus.
21 Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.
22 Moses har sagt: ‘Herren Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. Ham skal dere høre på i alt det han sier til dere.
23 Hver og en som ikke hører på denne profeten, skal utryddes av folket.’
24 Ja, alle profetene som har talt, helt fra Samuel av, har forkynt det som skjer i disse dager.
25 Dere er barn av profetene og har del i den pakten som Gud opprettet med fedrene deres da han sa til Abraham: ‘I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.’
26 Gud lot sin tjener stå fram for dere først og sendte ham for å velsigne dere når hver og en vender om fra sin ondskap.” (Ap. Gjerninger 3:19-26 B11)
Da Moses skulle overlevere sin makt (autoritet) til noen andre, hvordan gjorde han det? Håndspåleggelsen tok sted, da Moses innsatte Josva som ny leder etter seg. I artikkelen “Moses delegerer myndigheten; ordinasjon” finnes det en detaljert beskrivelse av denne seremonien.
Hvem skulle være ny leder i menigheten etter Jesu død? Det ble menighetsrådet i Jerusalem, og disiplene var ledere der.
Og da Jakob, Kefas [Peter] og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne. (Gal 2:9 B11)
Dessuten representerte de tolv hele menigheten på den tiden, fordi det ennå var ingen andre offisielle Jesu etterfølgere. Ellen White bekrefter dette:
Det var ved indvielsen af de tolv, at det første skridt blev taget til oprettelsen af den menighed, som efter at Kristus havde forladt dem, skulle videreføre hans ord på jorden. Om denne indvielse siger beretningen: “Og han går op i bjergene og kalder dem til sig, han selv ønskede at have med, og de kom til ham. Og han indsatte tolv til at være hos ham, og for at han kunne udsende dem til at prædike.” Mark. 3,13-14. Man kan se denne bevægende scene for sig! Se Himmelens Majestæt omgivet af de tolv, som han har udvalgt. Han skal lige til at udskille dem fra andre til deres arbejde. Ved sit ord og sin Ånd planlægger han gennem disse svage hjælpere at bringe frelsen indenfor alles rækkevidde.ret
(16) Med glæde og fryd betragtede Gud og hans engle denne begivenhed. Faderen vidste, at lyset fra Himmelen ville skinne frem fra disse mennesker, at de ord, de ville tale, når de vidnede om hans Søn, skulle genlyde fra slægt til slægt indtil tidernes ende. Disciplene skulle gå ud som Kristi vidner for at forkynde verden, hvad de havde set og hørt om ham. Deres opgave var den vigtigste, noget menneskeligt væsen nogensinde var blevet kaldet til, og blev kun overgået af Kristus selv. De skulle arbejde sammen med Gud for menneskers frelse. Ligesom de tolv patriarker i Det gamle Testamente stod som repræsentanter for Israel, sådan står de tolv apostle som repræsentanter for evangeliets menighed. (Mesterens efterfølgere kapitel 2. Fra side 15. Fra side 17 i den engelske udgave)
Jesus pekte ut tolv på samme måte som Moses pekte ut Josva. Moses ga makten til Josva og akkurat det samme gjorde Jesus:
15 og ha makt til å drive ut de onde åndene.
(Mar 3:13-15 B11)
Mer om overlevering av makt (eller “myndighet”) i det Nye Testamentet kan leses i artikkelen “Moses delegerer myndigheten; ordinasjon”. Der viser vi tydelig at i alle tilfellene i det Nye Testamentet, hvor myndighet ble overlevert, var håndspåleggelsen en del av seremonien.
Ut i fra disse parallellene er det ikke urimelig å anta, at Jesus la sin hånd på disiplene, fordi det samme gjorde også Moses (ref. artikkelen “Moses delegerer myndigheten; ordinasjon”). Det ville vært en direkte Bibelsk konklusjon.
Likevel behøver ikke vi være i tvil om denne konklusjonen er riktig eller ikke, fordi Ellen G. White skriver direkte om det som tok sted der oppe på fjellet, da Jesus pekte ut tolv:
Mens [Jesus] knelte ned midt iblant [de 12], la han hendene på dem, bad for dem og innviet dem til den hellige gjerningen. Slik ble Herrens disipler ordinert til tjeneste for evangeliet. (EW, Slektenes Håp, s. 216)
Igjen treffer vi det ordet “ordinasjon”, som Ellen G. White brukte i dette tilfellet. Hva betyr dette ordet? Innsettelse i tjeneste og overlevering av myndighet, noe som tok sted da Moses innviet Josva, og også når Herren innviet Generalkonferansens hovedforsamling.
“God foresaw the difficulties that His servants would be called to meet, and, in order that their work should be above challenge, He instructed the church by revelation to set them apart publicly to the work of the ministry. Their ordination was a public recognition of their divine appointment to bear to the Gentiles the glad tidings of the gospel” (AA 160).
