Når begynte vel kjente apostel Paulus sin tjeneste for Herren? Han var en sterk leder innsatt av Herren for å stifte nye menigheter i den hedenske verden. Jesus traff ham personlig på veien til Damaskus. Hadde han behov for håndspåleggelsen for å utføre denne tjenesten? Han var jo ikke en av dem Jesus innviet til tjeneste ved håndspåleggelsen på fjellet (ref. artikkelen “Jesus delegerer myndigheten; ordinasjon”).
Selv om apostel Paulus begynte å forkynne Evangeliet straks han hadde fått denne oppgaven fra Herren, var han ikke umiddelbart innsatt som en leder i menigheten og hadde ennå ingen makt til å stifte nye menigheter. Senere ordnet Den Hellige Ånd innvielse på den følgende måten:
2 En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: “Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.”
3 Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.
(Ap. Gjerninger, 13:2-3 B11)
Vi kjenner hva som hendte siden: alle disse gjerningene apostel Paulus utførte under sine misjonsreiser.
Ellen G. White bekrefter at denne hendelsen var begynnelsen av Paulus offentlige virksomhet. Fra dette avsnittet hennes henter vi flere andre viktige detaljer:
(88) “I den menighed, som fandtes i Antiokia, var der profeter og lærere: der var Barnabas og Simeon, som kaldtes Niger, og Lukius fra Kyrene, og der var Manaen ….. og Saulus. Medens de nu holdt gudstjeneste og fastede, sagde Helligånden: “Udtag mig Barnabas og Paulus til den gerning, jeg har kaldet dem til.” Før disse disciple blev udsendt som missionærer til hedningeverdenen, blev de højtideligt indviet til Gud ved bøn og faste og håndspålæggelse. På denne måde blev de af menigheden bemyndigede til ikke blot at lære sandheden, men til at foretage dåbshandlinger og organisere menighederne med kirkens fulde autoritet.
[kommentar fra “rollene.no”:
den siste setningen i originalen: “Thus they were authorized by the church, not only to teach the truth, but to perform the rite of baptism and to organize churches, being invested with full ecclesiastical authority”
nå ser vi hvordan menighetens fulle autoritet videreføres til en annen person, Paulus. Kristus hadde gitt denne makten til disiplene sine, som på det tidspunktet var menigheten (ref. “” (link)), nå er den gitt videre av menigheten til Paulus. Det kommer også ut av teksten, at å foreta dåpshandlinger og organisere menighetene er noe man trenger en fullmakt for fra menigheten. Ordinasjonen gir denne fullmakten.]
(89) På dette tidspunkt var den kristne menighed ved at gå ind i en betydningsfuld periode. Nu skulle arbejdet med at forkynde evangeliet blandt hedninger gennemføres med al mulig kraft, og som følge deraf ville menigheden vinde styrke ved en rig høst af sjæle. De apostle, som var udset til at varetage denne tjeneste, ville være udsat for mistanke, fordomme og skinsyge. Deres lære om at nedbryde “det gærde, som skiller,” det, der så længe havde skilt den jødiske verden fra den hedenske” ville antagelig gøre, at de blev beskyldt for kætteri, og deres myndighed som ordets tjenere ville blive betvivlet af mange nidkære, troende jøder. Gud forudså de vanskeligheder, hans tjenere ville komme til at møde, og for at ingen skulle kunne kritisere deres tjeneste, åbenbarede han for menigheden, hvordan den offentligt skulle udvælge dem til missionsgerningen. Deres indvielse var en åben anerkendelse af deres guddommelige kald til at bringe hedningerne evangeliets glade budskab.
[kommentar fra “rollene.no”: har du lagt merke til denne koblingen som teksten viser eksisterer mellom ordinasjon og framgang i misjon? For at forkynnelsen av Evangeliet skal gå fram med all mulig kraft, og for å beskytte tjenerne fra mistanker og fordommer, åpenbarte Gud selv til menigheten hvilket seremoni skulle brukes, og hva dette betyr: fullmakt fra menigheten.]
(89) Både Paulus og Barnabas havde allerede fået deres kald fra Gud selv, og højtideligheden med håndspålæggelse indebar ikke nogen ny nåde eller særlig adkomst. Det var den anerkendte form for beskikkelse til et embede og en anerkendelse af ens myndighed indenfor dette embede. Hermed havde kirken sat sit segl på tjenesten for Gud.
[kommentar fra “rollene.no”: DETTE ER DEFINISJONEN AV ORDINASJON: (i originalen) “the ceremony of the laying on of hands added no new grace or virtual qualification. It was an acknowledged form of designation to an appointed office and a recognition of one’s authority in that office. By it the seal of the church was set upon the work of God.”]
(89) For en jøde var denne skik meget betydningsfuld. Når en jødisk fader velsignede sine børn, lagde han højtideligt hænderne på deres hoved. Når et dyr blev indviet til ofring, lagde han, der sad inde med præsteværdigheden, sin hånd på offerdyrets hoved. Og når de ældste indenfor den kristne kirke i Antiokia lagde hænderne på Paulus og Barnabas, bad de ved denne handling Gud om at skænke de udvalgte apostle sin velsignelse til den særlige tjeneste, hvortil de var udset.
(89) Senere i tiden blev ordinationsceremonien ved håndspålæggelse i høj grad misbrugt. Der blev tillagt denne handling uberettiget betydning, som om der med det samme tilflød dem, der blev indviet, en kraft, som straks dygtiggjorde dem til prædikegerningen. Men ved udtagelsen af disse to apostle er der intet i beretningen, som antyder, at der blev tildelt dem særlige evner ved selve håndspålæggelsen. Der findes kun den enkle beretning om deres indvielse og om dens betydning for deres fremtidige gerning.
…
(90) Paulus betragtede dagen for sin højtidelige indvielse som begyndelsen til en ny og betydningsfuld periode af sin livsgerning. Det var fra denne tid, at han senere regnede begyndelsen af sin virksomhed som apostel indenfor den kristne menighed. (EWG, “Apostlenes Liv og Virksomhet”)
Jesus ordinerte de tolv og delegerte til dem myndighet og autoritet. Menigheten ordinerte apostel Paulus og delegerte ham myndigheten og autoriteten. Fra den tiden av kunne apostel Paulus stifte nye menigheter og gjennomføre dåp. Fra den tiden av regnet han begynnelse av sin virksomhet.
La oss lese hvordan apostel Paulus selv betraktet ordinasjonen i livet sitt:
Jeg kunne ha skrytt enda mer av den fullmakt Herren har gitt oss – fullmakt til å bygge opp, ikke til å rive dere ned. Og det ville jeg ikke ha skammet meg over. For jeg har jo ikke skrevet brev for å skremme dere. “Brevene er myndige og sterke“, sier noen, “men når han kommer selv, er han spak, og det han sier, er lite å bry seg om.” Den som mener det, skal merke seg dette: Det er ingen forskjell på det jeg gjør når jeg er hos dere, og det jeg sier i mine brev når jeg er borte. (2Kor 10:8-11 B11)
Paulus beskriver sin egen tjeneste med fullmakten fra Herren. Han sier at både brevene han har skrevet og talene han holder er myndige og sterke. Han skammer seg overhode ikke over dette. Man skal jo ikke skamme seg over noe som Herren selv har gitt, selv om det er den himmelske makten Herren har delegert. Hvordan ser vi i dag på dette?
Ja, det var nemlig fullmakten fra Herren han fikk. Dette ordet (fullmakt, eller myndighet, autoritet, makt) er brukt flere ganger i det Nye Testamentet, og her er de betydningene som inntreffes:
Fullmakten sin nevner han også et annet sted:
Jeg skriver dette … , så behøver jeg ikke å være streng … og bruke min fullmakt fra Herren. For den har jeg fått for å bygge opp, ikke for å rive ned. (2Kor 13:10 B11)
Man kan stille spørsmålet: hvorfor trenger menighets tjener (eller “pastor” / “forstander” som vi i våre dager kaller ham) denne himmelske autoriteten eller makten, hvis personen bare må vise sitt eget gode eksempel, holde ut i tjenesten og være ydmyk? Svaret er gitt av apostel Paulus i 2Kor 13:10 (rett ovenfor); til tider måtte han være streng og bruke sin fullmakt fra Herren. Kan man være streng hvis man ikke har denne fullmakten fra Herren og menigheten gitt til vedkommende via ordinasjon? Neppe det. Vi treffer mange eksempler i brevene skrevet av Paulus der han faktisk bruker denne strenge fullmakten for å korrigere og rette på den riktige vei menneskene som ellers er vanskelig å hjelpe annerledes:
Blant dem er Hymeneos og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, for at de skal bli irettesatt så de ikke spotter. (1Ti 1:20 B11)
Noen skulle bli utelukket fra menigheten, “overgitt til Satan”, ikke lenger være en del av “Herrens kropp”. Hvem kan gjøre denne handlingen enn noen som har fått full tillit og autoritet fra menigheten? Når det er ingen person som har en sånn makt, blir ingen kuttet fra det hellige fellesskapet inkludert mennesker som åpent bryter Guds lov og setter Herrens vei til latter. Hvis sånne mennesker forblir å være medlemmene i menigheten, får andre overtatt det dårlige eksempelet, og hele menigheten mister sin spesielle karakter. Det sistnevnte gjør at Herren ikke lenger kan gi de kristne sin kraft og nærvær og menigheten sklir ned på den gale veien, der den ikke bare mister framgang i misjonen, men sliter selv internt og opplever et behov for å bli frisk igjen.
Vi bør nevne også at den himmelske makten skal til for at de onde åndene skal drives ut. Det omtales eksplisitt, når Jesus ordinerte de tolv:
14 Han pekte ut tolv,* som han også kalte apostler,+ for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne
15 og ha makt til å drive ut de onde åndene.
(Mar 3:13-15 B11)
Trenger vi i dag makten til å kunne drive ut de onde åndene? De besatte personene traff Jesus også i synagogen, der de troende var samlet sammen. De onde åndene kan ta forskjellige former, det skal ikke være like dramatisk som det hendte i Jesu tid, men noen må ha makt for å kunne drive dem ut.
Vi får sett på mange andre eksempler om hvordan Paulus tenkte å bruke den strenge siden av den himmelske makten i artikkelen “Timoteus, Titus – de andre lederne i menigheten; ordinasjon” som viser hvordan Paulus delegerte autoriteten sin videre til Titus og Timoteus.
Konklusjon
Det er helt normalt at det skal være myndighet og autoritet i Guds menighet, fordi dette er etter Guds ordning. I artikkelen “Moses, ydmykhet og myndighet” viste vi at denne autoriteten hører himmelsk makt til, og har ingenting med verdslig makt å gjøre som ofte bruker vold eller trykk som sin hovedmetode.
Det er helt normalt at det skal gjennomføres ordinasjon i Guds menighet, som viser til alle hvem er det som har fått autoriteten fra menigheten og makt til å holde dåp og etablere nye menigheter. I denne artikkelen viste vi at ordinasjonen tilføyer ikke noe ny nåde til vedkommende eller gir lov til å undertrykke noen. Ordinasjonen er bare et seremoni for å føre personen inn i en ny stilling, som i dette tilfellet var tilsynstjeneste.
Ordinasjon og delegering av autoritet som ordinasjonen viderefører, er veldig viktig for at menighetens misjon lykkes og Evangeliet skal spres på en effektiv måte. Den bidrar sterkt i at selve menigheten blir åndelig frisk og beskyttet fra en ond innflytelse, både internt og eksternt.
