Ja, det er lovlig å forskjellsbehandle (diskriminere) etter Norsk lov i visse sammenhenger. Når troen eller læren i trossamfunnet forutsetter forskjellene i rollene mellom mann og kvinne, er det lovlig å praktisere troen i henhold til dette livssynet.
Vi legger særlig vekt på paragraf 9 i kapittel 2 i Norsk lov:
“Kapittel 2: Forbud mot å diskriminere”
Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)
URL: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-06-16-51
Dato LOV-2017-06-16-51
Departement Kulturdepartementet
Sist endret LOV-2019-06-21-57 fra 01.01.2020
Ikrafttredelse 01.01.2018
Endrer LOV-2013-06-21-58, LOV-2013-06-21-59, LOV-2013-06-21-60, LOV-2013-06-21-61
Kunngjort 16.06.2017
Korttittel Likestillings- og diskrimineringsloven
§ 6. Forbud mot å diskriminere
Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk.
Forbudet omfatter diskriminering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold som nevnt i første ledd.
Forbudet gjelder også hvis en person blir diskriminert på grunn av sin tilknytning til en annen person, og diskrimineringen skjer på grunn av forhold som nevnt i første ledd.
Med diskriminering menes direkte eller indirekte forskjellsbehandling etter §§ 7 og 8 som ikke er lovlig etter §§ 9, 10 eller 11.
§ 7. Direkte forskjellsbehandling
Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.
§ 8. Indirekte forskjellsbehandling
Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd.
§ 9. Lovlig forskjellsbehandling
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet i § 6 når den
a. har et saklig formål
b. er nødvendig for å oppnå formålet og
c. ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles
I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.
Aldersgrenser som følger av lov eller forskrift, og fordelaktige priser på grunn av alder, er ikke i strid med forbudet i § 6.
Grunnen til at det eksisterende forbudet mot kvinner å være forstandere/pastrorer i SDA er lovlig
Menighetshåndboken og, dermed, generalkonferansen hovedforsamling har ALDRI åpnet for kvinnelige forstandere eller pastorer (mer info om dette finnes her og her). I 2015 ble det av generalkonferansen hovedforsamling angitt den teologiske begrunnelsen for dette.
Selv om denne begrunnelsen var formelt gitt til spørsmålet om divisjonene skulle bestemme for seg selv om ordinasjonen av kvinnelige pastorer, går begrunnelsen nødvendigvis dypere for å dekke dagens stillinger av både pastor og forstander i menigheten. Det er umulig å skille mellom disse to stillingene teologisk, da Bibelen har kun EN tilsvarende stilling, og den er forstander.
Generalkonferansen hovedforsamling er det eneste leddet i SDA organisasjon som har myndighet til å avgjøre teologiske spørsmål, slike som ordinasjon eller kvinnelig ordinasjon. Dermed anses SDA hovedforsamling som kilde av læren verdenmenigheten har.
Dessuten er språket i Menighetshåndboken i forhold til forstandere fortsatt er kjønnsbegrenset (mer info om det her og her). Menighetshåndboken reflekterer hovedforsamlingen sine bestemmelser gjennom årene.
Derfor er hovedforsamlingen sin bestemmelse i San-Antinio fra 2015 er å betrakte som menighetens lære. Den tilfredsstiller Norsk lov sine krav om a) saklighet, da grunnlaget for 2015 vedtaket var basert på Bibelen og læren, vedtaket fattet etter flere års Bibelstudium, og de formelle dokumentene har blitt uforandret siden organisasjonen har eksistert, b) nødvendighet, da noen må fylle forstander-, pastor- og avledet av disse distrikts/unionslederrollene i organisasjonen i tråd med trossamfunnets lære, og c) forholdsmessighet, da kvinnene i tjeneste for Herren kan fylle alle andre stillinger på alle nivå i organisasjonen, og bruke alle sine talenter fullt ut.
Er det kun SDA i Norge som har nektet kvinner å fylle forstander- og pastorroller?
Nei vi er ikke alene. Bare for å gi et par eksempler, er det Newfrontiers og Den Romersk-katolske trossamfunnene som understøtter de forskjellige kjønnsrollene i sine praksis. De bruker det samme regelverket.
Her er andre eksempler.
Ombudet har vurdert forskjellsbehandlingen som religiøst motivert hvis den er begrunnet i en fortolkning av troen, skriften e.l. https://www.ldo.no/diskriminert_oldstart/nyheiter-og-fag/Analyser/fagoppsummering-religion/kapittel-3/
Det bør heller ikke kreves at fortolkningen har støtte blant et (bestemt) flertall i trossamfunnet. Den norske kirke vil dermed kunne begrunne forskjellsbehandling av homofile også etter vedtaket på Kirkemøtet i 2007, siden kirken uttrykkelig mener at det er en kirkelig begrunnelse for begge standpunkter. https://www.ldo.no/diskriminert_oldstart/nyheiter-og-fag/Analyser/fagoppsummering-religion/kapittel-3/
Da biskopen i Møre sommeren 2015 nektet å ordinere en kvinnelig teologistudent fordi hun er lesbisk, slo Likestillings- og diskrimineringsombudet fast at diskrimineringen var fullt lovlig.
‒ Trossamfunn har blitt gitt en rett til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn og seksuell orientering dersom de har en religiøs begrunnelse, sier Solhøy.
Forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn og seksuell orientering blir altså ansett som saklig og i visse tilfeller nødvendig. https://www.aftenposten.no/norge/i/BdWv/Lesbisk-prest-blir-vigslet-selv-om-biskop-sier-nei
Oppfatninger knyttet til hvordan religiøse handlinger skal utøves i religiøse seremonier, henger tett sammen med det å i det hele tatt ha mulighet til å kunne utøve sin tro. Forskjellsbehandling mellom kjønnene i tilknytning til religiøse seremonier, vil derfor normalt oppfylle lovens vilkår om saklighet, nødvendighet, egnethet og forholdsmessighet, og vil dermed trolig falle innenfor unntaksbestemmelsen. http://www.jus.uio.no/ior/forskning/omrader/kvinnerett/publikasjoner/skriftserien/dokumenter/80_Strand.pdf
Adgangen til å forskjellsbehandle skal vurderes på samme måte overfor kvinner som for homofile
https://www.ldo.no/en/diskriminert/nyheiter-og-fag/Analyser/fagoppsummering-religion/kapittel-3/
Så rekker vi ikke til å skrive om muslimer, baptister i England, katolikker, osv. – alle som er omfattet av gjeldende regelverk som tillater saklig og religiøst begrunnet forskjellsbehandling
For øvrig, kan det ikke oppstilles et krav om enighet i det aktuelle trossamfunnet for at det skal være adgang til å forskjellsbehandle
Forholdene når det kunne bli ulovlig å forskjellsbehandle i SDA trossamfunn
Hvis generalkonferansens hovedforsamling ville åpne for at divisjonene kunne bestemme for seg selv om de kunne ordinere kvinner til pastortjeneste, ville det opphevet adgang til forskjellsbehandling i flere land, Norge blant annet. Grunnen er at praksisen ikke lenger ville bli basert på absolutte krav tro og lære setter fram for ordinasjon. Til og med staten forstår at verdensmenigheten burde være enig om dette spørsmålet.
For dette handler jo om kvinnelig verdi – enten den ligger i harmoni med Herrens Ord, – og da blander ikke staten seg inn i det, – eller i måten den sekulære verden ser på kvinnelighet. Det er ikke mulig å sitte mellom 2 stoler. Vi velger Herrens Ord. Velger det du også?
