11 En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt.
12 Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille.
13 For Adam ble skapt først og så Eva.
14 Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet.
15 Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen – bare de viser forstand og lever i tro, kjærlighet og hellighet.
(1Ti 2:11-15 B11)
Skal kvinnen virkelig være helt stille i familien og menigheten? Absolutt ikke. Apostel Paulus, som skrev dette brevet til Timoteus, nevnte også flere kvinner, som hadde samarbeidet med ham i tjenesten for Herren. Det var kanskje flere kvinner han takket og nevnte, enn Jesus hadde samarbeidet med i sin tjeneste. En bredere bibelske sammenheng vil vise, at alle de troende skal vitne for Herren og absolutt ikke være helt stille. Da må det være noe annet, noe dypere i begrepet “å være stille”, noe mer enn bare å la være å si noe.
Denne teksten er en av favorittene hos den høyere-kritiske tilnærmingen. I stedet for å anvende Tota Scriptura prinsipp og undersøke hvordan ordene brukes i Pauli brev eller i NT generelt, rives teksten fra denne helt nødvendige grammatiske sammenhengen. Man forsøker å lese inn i teksten det den moderne kristen legger inn i ordene «undervise», «tie», «være stille». Tross tekstens egen påstand om at prinsippet er dratt helt fra Eden, begrenses resonnementet til datidens kultur eller forfatternes «svakheter».
En annen måte å tilnærme teksten på, er å lese inn i den det som ikke finnes i selve teksten. For eksempel, sies det at det var en lære om at Eva hadde vært skapt først, som Paulus forøker å tilbakevise. Men vi finner ikke det i teksten eller sammenhengen.
Den sanne betydningen av ordene og uttrykkene i Bibelen
For å høre det bibelske budskapet uforandret, i sin opprinnelige form og styrke, må vi tillate Bibelen SELV å forklare for oss ordene og uttrykkene. Det blir en feil å prøve å lese inn i bibelske ord og begreper våre moderne oppfatningen av dem, selv om i dag bruker vi kanskje de samme ordene. Ordene får ofte nye farger og betydninger etter noen århundrer. Til og med ulike mennesker bruker de samme ordene på ulike måter. Derfor lønner det seg både å forstå hvordan ordene brukes i Bibelen generelt, og hvordan den konkrete skribenten bruker ordet eller uttrykket.
For eksempel, tror ikke syvendedags adventister på at de ugudelige skal pines i en evig ild i all evighet. Hvorfor tror vi ikke på det? Står vel ikke om det i Bibelen? Finner vi vel ikke det i hjertet av hovedbudskapet vårt?
“En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: “Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.” (Åp. 14:9-11 B11)
Vi er ikke nødt til å lese vår moderne forståelse av uttrykket “pines i all evighet” inn i det tilsvarende bibelske uttrykket. Et enkel studie av det uttrykket i det bibelske perspektivet viser oss hva meningen med det egentlig var. Sodoma og Gomorra “ble straffet med evig ild” (Jud. 1:7), men vi vet at de ikke er mer, de er totalt brent opp. Satan, som står bak Tirus kongen, blir “fortært” av “ild”, og han blir gjort til “aske på jorden” (Esek. 28:18). Det gjelder Satan, og alle hans tjenere. Hvis vi tillater Bibelen å definerer ordene SELV, så finner vi ut, at “evig ild” brenner egentlig ikke for all evighet. Den har bare evige konsekvenser.
“Den evige ilden” i Bibelen betyr “en ild med evige konsekvenser” i vårt moderne språk.
Vi kunne ha snakket om flere lignende eksempler, som hjelper oss å tillate Bibelen å tolke seg selv. Faktum er at for å definere de fleste av læresetningene våre, har vi gjort noe lignende, det samme vi har gjort med uttrykket “evig ild”. Det er den eneste riktige tilnærmingen å høre det bibelske budskapet uforandret, selv om i vårt moderne språk uttrykker vi det annerledes.
Har vi gjennomført tilsvarende analyse med disse kontroversielle setningene “kvinnen skal være stille”, “jeg tillater ikke en kvinne å undervise” eller “kvinnene skal tie når menigheten samles”? I mange tilfeller, bør vi kanskje anerkjenne, at vi ikke har gjort det. Tvert imot, leser man ofte inn i disse setningene bare vår moderne forståelse av dem, uten hensyn til skribenten egen intensjon, sammenheng eller bruk i NT ellers.
La oss prøve å utbedre denne mangelen så godt vi kan.
“Å være stille” i 1-2.Timoteus betyr “Å ta imot opplæring fra den som har myndighet i menigheten”:
La oss se nærmere på strukturen av versene 11 og 12:
| 1Ti 2:11-12 | |
| Undervise / lære | Underordnet / autoritet |
| En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet | og underordne seg i alt |
| Jeg tillater ikke en kvinne å undervise [didasko] | eller bestemme over mannen |
| hun skal være stille [hesukjia] | |
Uttrykkene “å være stille” og “underordne seg”, eller å “ikke bestemme over mannen”, står sammen i teksten, bare for å understreke orden i familien og menigheten. Uttrykk “å være stille” er bare et uttrykk av en holdning av respekt og lydighet.
En lignende bruk finner vi, for eksempel, hos Peter:
“På samme måte skal dere kvinner underordne dere mennene deres. Slik kan de mennene som ikke vil tro på Ordet, bli vunnet – ikke ved ord, men ved sin kones livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. La ikke ytre stas, som frisyrer, gullkjeder og fine klær, være det som pryder dere, men hjertet, det skjulte mennesket med sin milde og rolige [gresk: “hesukjios” – engelsk: “quiet” – norsk: “stille“] ånd, som er uforgjengelig og dyrebar for Gud. For slik smykket de hellige kvinnene seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, slik Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes døtre er dere nå blitt, når dere gjør det gode og ikke lar dere skremme av noen trussel. (1Pe 3:1-6 B11)
Peter bruker et annet ord her, som også betyr “stille” i kontekst av lydigheten. Paulus i avsnittet, vi nå studerer, har også koblet “å være stille” og “underordne seg i alt” uttrykkene med “ta imot opplæring i stillhet” begrep.
Disse versene er ikke det eneste stedet der forfatteren bruker disse begrepene i denne dypere betydningen. I det følgende eksemplet nevner han også “å være stille” uttrykk for å vise at personen (en mann eller en kvinne) skulle underordne seg Guds orden. Nå gjelder det mest menn!
11 Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver.
12 Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille [gresk: hesukjia] og spise sitt eget brød. (2Th 3:11-12 B11)
Er det mulig å gjøre et effektivt arbeid uten kunne si ett ord? Nei, for dette er ikke et moderne ord for å være “stille”, men et uttrykk som i NT betydde “å respektere Guds orden”. Er det det eneste uttrykk i verset ovenfor? Nei, “å spise sitt eget brød” er også et godt kjent uttrykk etter 2000 år siden da. Vi bruker det til den dag i dag. De to uttrykkene følger hverandre i denne setningen.
Det neste eksemplet viser at det virkelig finnes Guds orden. Her bruker Paulus et annet gresk ord for både “å være stille” og “tale”, men poenget er det samme. For øvrig, er hovedsammenhengen i dette avsnittet en absolutt rekkefølge i hvem som taler, av kvinner (1.Kor.11:5,18) og menn. Derfor er det en blanding av et absolutt forbud å fysisk si noe og orden i familien.
33 for Gud vil ikke uorden, men fred. Som i alle de helliges menigheter
34 skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier.
35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten. (1Kor 14:33-35 B11)
Det har sier her er, med andre ord, “hvis dere kvinner husker på det overordnede prinsippet av mannens ledelse i familien, vil det bidra til også orden i menigheten, blant de andre tiltakene jeg prøver å få til i menigheten”.
For andre gang treffer vi den samme strukturen der Paulus kobler det “å tie” med “å underordne seg”.
| 1Kor 14:33-35 | |
| Undervise / lære | Underordnet / autoritet |
| skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; | de skal underordne seg, slik også loven sier. |
| Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten | |
Forfatteren er opptatt av en viss struktur eller et hierarki i familien og menigheten og ikke av at kvinnene skal alltid bare være helt stille, for det “Å underordne seg” står sentralt også i dette verset. Kvinnene skal ikke tale som overhoder i familien eller i menigheten. Ja, nemlig i familien og i menigheten, fordi eksemplet 1Kor 14:33-35 plutselig tar oss i de to sammenhengene: i familien (“la dem spørre sine menn hjemme”) OG i menigheten (“når menigheten samles”, “å tale i menigheten”). Sannelig er familien en liten menighet, og menigheten er en type familie.
“Å undervise” i 1-2.Timoteus betyr “å tale med myndighet i forstandernes stilling”:
I det første og andre Paulus sine brev til Timoteus, bruker han stadig ordet “undervise” for å beskrive forstandernes ledelse i menigheten. Når forstanderen underviser i menigheten, er også familien hans og hustruen hans en del av denne menigheten. Familien hans i seg selg er også en liten menighet.
Fem vers rett etter 1.Tim.2:12, der han ikke tillater en kvinne å «undervise», anvender Paulus det samme ordet til forstandernes kvalifikasjon (1.Tim.3:2), til «han», som er «dyktig til å undervise». Han må «lede sitt eget hus på en god og hederlig måte» (1.Tim.3:4), og derfor er en mannlig leder i sin familie. «Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1.Tim. 3:5 B11), er en forutsetning for denne stillingen.
2 En tilsynsmann må ikke kunne anklages for noe. Han må være én kvinnes mann, nøktern, forstandig, høflig, gjestfri, dyktig til å undervise, (1Ti 3:2 B11)
I dette verset skal tilsynsmannen være “dyktig til å undervise”. Hvordan skal denne tilsynsmannen undervise? Heldigvis er det enkelt å svare på dette, fordi Paulus har brukt dette ordet flere ganger i 1-2.Timoteus.
Et annet eksempel:
11 Dette skal du innskjerpe når du underviser.
12 La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.
13 Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer.
14 Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg.
15 Legg vekt på dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt.
16 Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg. (1Ti 4:11-16 B11)
Tilsynsmannen Timoteus skal “innskjerpe”, “la ingen forakte seg” når han “underviser”. Å undervise er koblet mot veiledningsfunksjonen.
“Å INNSKJERPE”
Tilsynsmenn er tjenere, det er helt sant og Bibelsk. Myndigheten de har fått fra Herren er klart også deres egenskap, fordi de skal INNSKJERPE NÅR DE UNDERVISER. Hva betyr ordet “innskjerpe” i originalen?
[INNSKJERPE] παραγγέλλω
παραγγέλλω give orders, command, instruct, direct Mt 10:5; Mk 6:8; 8:6; Ac 15:5; 16:18, 23; 23:22; 1 Cor 11:17; 1 Th 4:11; 2 Th 3:4; 1 Ti 6:13.
Er det virkelig slik at Guds tjenere har myndighet til å befale og instruere i menigheten? Er det Bibelsk? Har ikke Jesus sagt “dere er alle tjenere”? Les gjerne denne artikkelen for å finne et utfyllende svar på det.
Et eksempel til:
20 Dem som synder, skal du irettesette i alles nærvær til advarsel for de andre. (1Ti 5:20 B11)
Tilsynsmannen Timoteus skal “irettesette i alles nærvær” når det er behov. Dette er i samsvar med versene 4:11,12,16.
Et eksempel til:
2 Og de slaver som har troende herrer, skal ikke vise dem mindre aktelse fordi de er søsken. Nei, de skal tjene dem desto ivrigere, nettopp fordi de som tar imot tjenestene deres, er troende og elskede søsken. Slik skal du underviseog formane. (1Ti 6:2 B11)
2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! (2Ti 4:2 B11)
Den grammatiske konteksten viser at ordet «undervise» (didasko på gresk) treffes mange ganger i NT, i forhold til Jesu undervisning, undervisning generelt, og ofte av Paulus for å knytte det mot forstandernes undervisning med myndighet. Det eneste tilfellet der ordet «didasko» tydelig er brukt i forhold til en kvinne, er Åp. 2:20, der posisjonen var frastjålet fra Gud og kongen.
Excursus: Paulus sin bruk av ordet «å undervise» (didasko på Gresk):
- forbud for kvinner å undervise (1.Tim.2:12 – i kontekst av å «ikke bestemme over mannen»);
- forstanderne underviser med myndighet (1.Tim.3:2 – kun ved definisjonen av forstandernes stilling, «dyktig til å undervise»;
- 1.Tim.4:11-13 – to ganger, sammen med ordet «befale, veilede» (paragello på gresk) og «la ingen forakte deg» – [se også 1.Tim.5:20 «skal du irettesette i alles nærvær»];
- 1.Tim.6:2 – sammen med ordet «kalle» (parakaleo på gresk);
- 2.Tim.2:2 – i kontekst av å overgi funksjonen til andre;
- 2.Tim.2:24,25 – i kontekst av forstandernes stilling, «dyktig til å undervise» en gang til, sammen med evnen til å kunne «vise til rette»;
- 2.Tim.4:2 – i kontekst av «stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst… for det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære»;
- Tit.1:11 – i kontekst av å stoppe munnen på dem som selv «underviser» og sprer forkastelige lærer, se også v.9);
- Paulus selv underviser (1.Kor.4:17; 14:6; Kol.1:28; ),
- naturen underviser (1.Kor.11:14), generelt uten henvisning til funksjon eller kjønn (Rom. 2:21; 12:7; Kol.3:16; Heb.5:2, osv.),
- det eneste eksemplet på kvinnelig «didasko» (Åp. 2:20 – i konteksten av at Jesus hadde noe imot menigheten som «tålte» «kvinnen Jesabel» som «lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer»: allusjonen til GT hedensk dronning Jesabel som ulovlig hadde fått Israel under sin diktatur.
Ordet «tale profetisk», «tale» (profeteo)
For å holde en vanlig «tale», bruker Paulus og andre det nye testamentlige forfattere oftest i stedet ordet «profetere» (1.Kor.11:4-5,16,18).
«en kvinne som ber eller taler profetisk (profeteo) … når dere kommer sammen som menighet» (1.Kor. 11:5,18 B11)
«den som taler profetisk (profeteo), taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.» (1.Kor. 14:3 B11). Det er nettopp det en mann eller en kvinne gjør, når de holder en preken i menigheten.
«En kvinne» – under gudstjenesten – «taler» (profeteo). Det var da og det er slik i dag helt i orden.
Også i den samme konteksten der han sa «det er en skam for en kvinne å tale (laleo) i menigheten» (1.Kor.14:34), var det greit å «tale profetisk (profetere)» (1.Kor.14:31), det vil si også for kvinner (1.Kor.11:5). I utgangspunktet, ønsker han at hele menigheten kunne «tale profetisk (profetere)» (1.Kor.14:1,39). Det samme ønsket også Moses i sin tid for israelittene[i]. På denne måten brukes ordet «tale profetisk» også i våre dager, når vi understreker at kvinnene burde bidra på mange mulige måter i menighetene, blant annet, som talere, og bruke sine nådegaver[ii]. Å «tale profetisk» er ikke nødvendigvis å ha en helt utestående profetisk gave, men heller et evne fra Gud å holde en inspirert tale[iii].
Paulus er ingen unntak, når han inviterer kvinner til å «tale profetisk». Dermed er det ingen forbud i hans inspirerte brev mot kvinner å holde tale i menigheten, generelt sett. Han hilser flere kvinner som har jobbet sammen med ham for å spre Evangeliet[iv]. Vi leser om evangelisten Filips fire døtre, som «talte profetisk»[v].
[i] 4.Mos.11:29
[ii] Kvinnene som skulle tale. Joel 2:28; Ap.Gj.2:17,18
[iii] TOSC Rapport, Position 1, s. 36.
[iv] Paulus hilser kvinnelige samarbeidere i sine brev. Rom.16:3,6,7,12,15; Fil.4:2-3,osv.
[v] Filips 4 døtre, som «talte profetisk (profeteo)» Ap.Gj.21:9.
1.Tim.2,3 gjelder kun den lokale menigheten på den tiden?
Svar: Det er ekstremt vanskelig å finne mer alminnelig gjeldende uttalelser ellers i Bibelen.
For det første, fikk Timoteus og Titus lignende brev fra Paulus med detaljerte instruksjoner om innsettelse i forstandertjeneste[i]. Disse mennene hadde tilsyn med flere menigheter.
For det andre, viser konteksten at andre formaninger også er allminnelig: bønnene for alle i ledende stillinger (2:1-3), Guds ønske om at alle blir frelst (2:4-7), beskrivelse av gudstjenesten (2:8-15), forstandernes kvalifikasjoner (3:1-17), menighetstjeneres kvalifikasjoner (3:8-13).
For det tredje, gir teksten selv til oss svar om hvor bred anvendelsen skulle være: «Jeg skriver dette til deg … vil jeg du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens søyle og grunnvoll (1.Tim.3:14-15 B11)».
For det fjerde, er avsnittet om kjønnsrollene 2:11-14 begrunnet med noe som grunnleggende som skapelsesrekkefølgen i Eden både før og etter syndefallet (v. 13,14). Det finnes neppe en sterkere kontekst i Bibelen som så tydelig peker på universelle prinsipper148.
1.Tim.2,3 er derfor en uavbrutt flyt av universelle påbud, der avsnittet om kjønnsrollene (2:11-14) er ikke i nærheten av å være et unntak.
Argumentet påstår det motsatte og strider mot flere kontekster. En slik tilnærming går i strid mot den historisk-grammatisk fortolkningsmetoden.
[i] 1.Tim.2,3; Tit.1:5-9.
Konklusjon
Hvorfor skal ikke kvinnen “undervise” ifølge brevene til Timoteus? Etter så mange eksempler vi nå har lest, er det helt klart det ikke er et forbud for kvinner til å være Sabbatskole eller andre typer lærere. Det gjelder derimot en spesiell type undervisning som tildeles tilsynsmenn (pastorer i moderne språk) der de må bruke myndigheten og autoriteten Herren har delegert dem for å veilede, instruere og korrigere i menigheten.
Hvorfor skal kvinnene være “stille”? Hvis vi nøye leser i disse versene, kommer det tydelig frem at “å være stille” egentlig betyr “å ta imot opplæring fra den som har myndighet” i familiens og menighetens sammenhenger.
1,2 Timoteus brevene Paulus har sendt til tilsynsmannen Timoteus, omtaler et funksjonelt hierarki og myndighetproblematikken. Nådegaver beskriver Paulus også i andre sine brev.
I mange andre brev og sammenhenger ser vi jo at kvinnene underviste, talte, profeterte og brukte alle sine nådegaver, alt med Guds inspirasjon og Paulus godkjenning og støtte; men kvinnene gjorde det ikke som ansvarlige tilsynsmenn.
Det er viktig å presisere at “å være underordnet” innebærer ikke at alle kvinner skal være underordnet alle menn, noe som ville vært et grov misforståelse. Men kvinnene skal være underordnet sine menn i ekteskapet, og ikke bestemme over forstandere, og menigheten skal være lydige mot sine ledere (Heb. 13:17).
