Brevene til Timoteus og til Titus skrev apostel Paulus spesifikt for å forklare hvordan forstandere skulle lede menigheten. Fra brevene går det fram at disse unge mennene var ordinert av Paulus med håndspåleggelse.
Derfor vil jeg minne deg [Timoteus] om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! (2Timoteus 1:6 B11)
14 Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg. (1Ti 4:14 B11)
Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre. (2Timoteus 2:2 B11)
“Å undervise” bruker Paulus stadig for å uttrykke hvordan forstanderen skal formane og veilede menigheten. Dette undersøkte vi nærmere i artikkelen “Å være stille og Undervise begreper”.
Legg merke til at eldsterådet (1Tim 4:14) også la hendene på Timoteus. De eldste, forstandere, som selv har vært ordinert, kan altså ordinere andre.
Derfor er det ikke tilfeldig at han pålegger Timoteus å huske på å ikke minske den autoriteten han har fått. Timoteus var en ung mann og tenkte tydeligvis ikke så mye på det. I begge sine brev til Timoteus, i 2Tim.1:6 og i 1Tim. 4:14, ber Paulus den unge mannen om å leve i samsvar med det spesielle ansvaret lagt på ham:
11 Dette skal du innskjerpe når du underviser.
12 La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. (1Ti 4:11-12 B11)20 Dem som synder, skal du irettesette i alles nærvær til advarsel for de andre. (1Ti 5:20 B11)
2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! (2Ti 4:2 B11)
Lignende skrev Paulus også til Titus:
Dette skal du forkynne, og med myndighet skal du formane og vise til rette. La ingen se ned på deg! (Tit 2:15 B11)
Tanken er direkte og enkel: både sannheten og de som representerer den, må ikke ses ned på.
Jesus delegerte autoriteten sin til de tolv disiplene. Senere delegerte menigheten autoriteten sin til apostel Paulus og andre personer, som skulle lede menigheten. Paulus og de andre eldste (forstandere) delegerte autoriteten sin videre til Timoteus og Titus og andre. Stoppet prosessen der? Nei, Titus fikk, for eksempel, denne følgende befalingen fra apostelen:
Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som fremdeles var ugjort, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg. (Tit 1:5 B11)
Ordet “påla” i dette verset (Tit 1:5) betyr nemlig “å gi ordre” blant annet, noe som bare forstandere kan gjøre i spesifikke omstendigheter.
I flere sammenhenger trengte ledere denne autoriteten og makt for å drive ut onde ånder (Markus 3:15). I denne sammenhengen (Tit 1:5) bidrar denne autoriteten til et konstruktivt samarbeid der full tillit og hengivenhet er selvfølge (Tit 1:4). Her minnes vi om det eksemplet Jesus ga oss, tjeneren som kunne befale (ref. artikkelen “Jesus er en ledende tjener”).
Ellen G. White bekreftelse
Original: What a responsibility rests upon the chosen men of God for this time; for they, too, are to train up others to succeed them in the ministry, and they are also to see to it that self does not mingle with their work. {ST April 7, 1890, par. 5}…
The New Testament was not then written, therefore there was need of the greatest caution, that the teachings of Christ might be imparted without adulteration. What a responsibility rests upon the chosen men of God for this time; for they, too, are to train up others to succeed them in the ministry, and they are also to see to it that self does not mingle with their work. {ST April 7, 1890, par. 5}…
“The work of the ministry is no common work. … God has provided light and truth for the world by having placed it in the keeping of faithful men, who in succession have committed it to others through all generations up to the present time. These men have derived their authority in an unbroken line from the first teachers of the faith. Christ remains the true minister of his church, but he delegates his power to his under-shepherds, to his chosen ministers, who have the treasure of his grace in earthen vessels. God superintends the affairs of his servants, and they are placed in his work by divine appointment” (ST, April 7, 1890, par. 6).
Norsk:
«Ministry» [«pastor-, forstander- og evangelistarbeidet» i moderne språk] er ingen ordinært arbeid… Gud har gitt lys og sannhet til verden ved å oppbevare det hos trofaste menn. Disse har gjennom alle generasjoner og frem til nåtiden gitt det videre til andre. Disse mennene har fått sin myndighet i en uavbrutt rekkefølge fra de første lærerne av troen.”(ST, 7. april 1890, par. 6).
Kristus er den sanne forstanderen («minister») i sin menighet, men han delegerer sin makt til sine underhyrder, til sine utvalgte forstandere («ministers»)… Gud har tilsyn med tjenerne sine («servants»), og de blir plassert i arbeidet etter guddommelig forsyn”(ST, 7. april 1890, par. 6).
I hele dette avsnittet snakker EGW KUN om menn, hun nevner Paulus, Timoteus og Peter. Når EGW ønsker å nevne menn og kvinner, skriver hun ofte «menn og kvinner».
Visste dere at Jesus også kalles «forstander» (tilsynsmann) også i Bibelen i 1.Pet.2:25?
Konklusjon
De eldste, forstandere, skulle innsettes i hver by. De skulle bli ordinert med håndspåleggelse og få delegert det himmelske autoriteten, på lik linje med det Moses, Jesus, menigheten, de eldste, apostel Paulus har gjort.
