Denne artikkelen er en del av et mer utfyllende og strukturert svar som tilbakeviser en holdning om at Syvendedags Adventistkirken offisielt beveger seg i retningen for ordinerte kvinnelige ledere. Klikk her for å få oversikten over debatten. Klikk her for å lese den siste artikkelen i PDF format.
Noen har sagt til meg: «det er umulig at så mange SDA kristne har tatt feil». Hva sier Bibelen om dette? Vi viser flere eksempler. I alle disse tilfellene kom motstanden mot Moses og Gud fra ledere i samfunnet. Vanlige folk var dratt inn i motstanden ved deres innflytelse. I våre dager når det foregår motstand mot GC hovedforsamling, mener vi er det også noen av lederne, som var lurt av kjønnseliminerendebevegelsen. Vi ber ofte om at dette bedraget snart mister sin makt over våre ledere.
Eksemplene som vises rett under, er ikke tatt tilfeldig bare for å gjøre poenget vårt mer dramatisk. Nei, de inneholder så mange paralleller med dagens situasjon, at det er nesten umulig å gå forbi dem. Noen tror at kampen mot «diskriminering» i forhold til åndelig ledelse i Guds menighet er noe nytt, som om det er en utvidelse av kampen mot rasismen eller slaveriet. Vi finner ikke støtte for det i Guds Ord. Ja, Guds Ord dømmer prinsippene som ligger i bunnen av rasisme eller slaveri, men når det kommer til hvem som skal ta åndelig ledelse i Gud menighet, viser det seg at Gud selv har definert en viss diskriminering i dette området og tilbakeviser alt opprør som skulle komme imot Hans forskrifter. Ikke for å si at Gud diskriminerer, men at kjønnseliminerendebevegelsen kunstig har klart å dra enhver forskjell mellom kjønnene inn på det sosiale planet. Noen har sagt at hvis løgn blir gjentatt mange ganger, så oppfattes den som sannhet av mennesker. Verden har gjentatt sine påstander høyt nok og ofte nok. Derfor tror mange i dag at å vise forskjellen mellom kjønnsrollene er diskriminerende.
«Du skal ikke diskriminere» eksempel
Korah, sønn av Jishar, som var sønn av Kehat, Levis sønn, sammen med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, og On, sønn av Pelet, Rubens sønn, gjorde opprør mot Moses. De fikk med seg to hundre og femti israelitter som var ledere i menigheten, menn som var utpekt i forsamlingen, og som hadde et godt navn. Nå samlet de seg mot Moses og Aron og sa til dem: “Nå går dere for langt! Hele menigheten, alle sammen, er hellige, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor vil dere da sette dere over Herrens forsamling?” (4Mos 16:1-3 B11)
Spørsmål til oss: HVORFOR sier Bibelen at dette er et opprør? Har Bibelen gått for langt? Tenk gjerne på samme måte vi tenker i dag:
- 250 israelitter, alle er ledere
- De var valgt av forsamlingen
- Alle disse menneskene hadde et godt navn
Hvilket argument hadde disse uklanderlige mennene?
- Moses har gått for langt (toppledelsen har gått for langt)
- Alle medlemmene av menigheten er hellige
- Herren er midt iblant menigheten (eller: «så mange mennesker kan overhode ikke ta en så stor feil om hva Herrens vilje er»)
- Moses skal ikke sette seg over Herrens forsamling
Ville vi vært enige i argumentene? Tenk at du ikke visste at dette var et opprør. Tenk våre dager. Er det noen feil i argumentene? Hvem er Moses i våre dager (ref. kapitlet om hvem Moses er blant SDA samfunnet i dag ovenfor)?
Hva var det de egentlig ønsket? Bare å la flere i menigheten å kunne utføre prestetjeneste, å ha åndelig ledelse i samfunnet. Er det noe galt i det? La oss ikke diskriminere! Likevel VAR det et opprør mot Herren, slik Guds Ånd setter ord på det, selv om opprørerne trodde de handlet i Herrens navn! Opprørerne hadde et forvrengt bilde av Herrens karakter og krav. De var alle sammen flinke menn, ledere i samfunnet… Det er altså fullt ut mulig.
Sitatene fra Ellen White skrifter («Vitnesbyrd for Menigheten», bind 3, i originalt språk):
Korah’s success in gaining the larger part of the congregation of Israel on his side led him to feel confident that he was wise and correct in judgment, and that Moses was indeed usurping authority that threatened the prosperity and salvation of Israel. He claimed that God had opened the matter to him and laid upon him the burden of changing the government of Israel just before it was too late. He stated that the congregation were not at fault; they were righteous; that this great cry about the murmuring of the congregation bringing upon them the wrath of God was all a mistake; and that the people only wanted to have their rights; …
The appearance of Korah and his company, all impiously exercising the priests’ office with their censers, struck the people with admiration. They did not see that these men were offering a daring affront to the divine Majesty. {3T 351.2} …
All the congregation were, to a greater or less degree, affected with the prevailing jealousy, surmisings, and hatred against Moses, which had brought the displeasure of God in a fearfully marked manner. Yet our gracious God shows Himself a God of justice and mercy. He made a distinction between the instigators—the leaders in the rebellion—and those who had been deceived or led by them. He pitied the ignorance and folly of those who had been deceived. {3T 353.3}
Vi ser ingen prinsipiell forskjell mellom dette eksemplet og opprøret blant noen av lederne i SDA samfunnet mot «Moses», som er GC hovedforsamling. Vi bønnfaller våre ledere i unionen å støtte GC hovedforsamling på alle måter, og sørge for at divisjonene også gjør det. Handler det om alminnelige menneskers rettigheter? Samme skjedde i GT, de tenkte også menneskers rettigheter, og det var jo misvisende.
Hvilke rapporter skal vi tro?
Herren sa til Moses: “Send av gårde noen menn for å utforske Kanaan-landet, som jeg vil gi israelittene. Én mann for hver av fedrenes stammer skal dere sende, og alle skal være ledere.” På Herrens ord sendte Moses dem ut fra Paran-ørkenen. Hver mann var blant overhodene for israelittene. (4Mos 13:1-3 B11) … 25 Da førti dager var gått, vendte de tilbake etter å ha utforsket landet. De kom til Moses og Aron og hele Israels menighet i Kadesj i Paran-ørkenen. De avga rapport til dem og til hele menigheten og viste dem frukten de hadde med fra landet. Til Moses fortalte de: “Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der. Men folket som bor i landet, er sterkt, og byene er befestet og svært store. Der så vi også anakitter. I Negev-landet bor det amalekitter, i fjellet bor det hetitter, jebusitter og amoritter, og ved havet og langs Jordan bor kanaaneerne.” Kaleb roet ned folket foran Moses. “Kom, så går vi opp og inntar landet!” sa han. “Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!” Men de mennene som dro opp sammen med ham, sa: “Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi.” (4Mos 13:25-31 B11) … Alle israelittene klaget til Moses og Aron. Hele menigheten ropte til dem: “Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen. Bare vi hadde fått dø! Hvorfor fører Herren oss til dette landet så vi må falle for sverd og kvinnene og småbarna våre bli krigsbytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?” Og de sa til hverandre: “Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!” Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet. Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som begge hadde vært med og utforsket landet, flerret klærne sine og sa til hele Israels menighet: “Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et svært godt og innbydende land. Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning. Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet, de er bare en brødbit for oss. Deres skygge har vendt seg bort fra dem, men Herren er med oss. Vær ikke redde for dem!” Men hele menigheten ropte at de skulle steines. Da viste Herrens herlighet seg for alle israelittene ved telthelligdommen. (4Mos 14:2-10 B11)
Et annet trist eksempel av et opprør. 12 ledere utforsket landet. 10 av 12 avla rapportene som var en miks av sannhet og løgn. 2 av 12 kalte forsamlingen til å være lydig mot Herren og Moses. Hele menigheten ropte at disse 2 trofaste lederne skulle steines.
I vår situasjon har SDA samfunnet fått flere ulike TOSC rapporter om kvinnelig ordinasjonsemnet. Alle disse som presenterte rapportene for GC hovedforsamling («Moses») var teologene og lederne. Det var bare én av rapportene som var riktig, fordi rapportene ikke var i harmoni med hverandre. Hvordan får vanlige folk vite hvilken rapporten var det som var riktig? Folket visste jo hvor Moses under Guds ledelse førte dem. Derfor skulle de stole på de 2 trofaste ledernes rapport, fordi den var i harmoni med Moses synlige ledelse. GC hovedforsamling har også stemt slik at det er gjort klart hvilken TOSC rapport som var riktig (ref. kapitlet om det ovenfor).
Bare 2 av 12 avla den riktige rapporten i GT! I våre dager er det 10 av 13 divisjoner som ikke har åpnet for kvinnelig ordinasjon. Det må være enklere å overbevise folket, må ikke det?
Folket i Moses sin tid spurte: «Hvorfor fører Herren oss til dette landet så vi må falle for sverd og kvinnene og småbarna våre bli krigsbytte?». Er det ikke det samme vi ofte hører fra den moderne bevegelsen som står imot GC: «Where are we going?», «det kommer ikke til å være bra om vi følger Moses». Særlig ofte hører vi at de unge kommer til å forlate menigheten hvis vi trofast følger den retningen Moses etter Herrens vilje, fører oss i. Var ikke akkurat det samme som var brukt som argument flere tusen år siden: «kvinnene og småbarna våre blir krigsbytte». Hva sa Herren til disse mistankene? Han sa: «småbarna deres, som dere mente ville bli fiendens bytte, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne landet som dere vraket. Men likene av dere skal bli liggende her i ørkenen. (4Mos 14:31-32 B11)». Herren kommer til å hjelpe ungdommene våre, når de følger den riktige veien. Mange av dem må dessverre gjennom en oppdragelsesprosess på grunn av innflytelsen fra fedrene: «Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år. De skal lide for deres utroskap (4Mos 14:33 B11)», men de kommer til å klare det. Selv nå er det mange ungdommer, blant annet, innflytelsesrike ungdommer, som av hele sitt hjerte støtter GC. Det er viktig å forlate denne bevegelsen, fordi den truer med åndelig død. «Jeg, Herren, har sagt at slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har sverget seg sammen mot meg (4Mos 14:35 B11)».
Hele forsamlingen ønsket å steine Josva og Kaleb, ikke på grunn av rapportene, men fordi de forsøkte å lede forsamlingen inn på Herrens vei. I våre dager blir ofte innflytelsen til personene som taler i støtte for GC hovedforsamling, begrenset av ledelsen, bare fordi de støtter GC, vår «Moses», bare fordi de taler om kjønnsrollene eller imot homofilipraksisen.
Josva og Kaleb var også ledere. Vi oppmuntrer lederne våre om å ta Josva og Kaleb side, tross faren for at dere kan «steines».
Ellen G White appell
If God abhors one sin above another, of which His people are guilty, it is doing nothing in case of an emergency. Indifference and neutrality in a religious crisis is regarded of God as a grievous crime and equal to the very worst type of hostility against God. {3T 280.3}
Hva betyr denne appellen for oss, som ikke er ledere? Hvis du kjenner saken godt nok, og har opparbeidet seg en mening for å støtte GC og forskjellen i kjønnsrollene, er det greit å vente og tie? Hvordan ser Gud på den type nøytralitet? Ett av argumentene lederne i kjønnseliminerendebevegelsen bruker for å presse mot GC, er at alle i deres geografiske område ser på saken på den samme måten som de gjør det. Tidligere i denne artikkelen viste vi at denne påstanden var feil. Når vi tier, gir vi likevel mer kraft til dette argumentet, selv om motstanden mot GC uansett er ulovlig. I avsnittet angitt ovenfor, forteller Ellen White oss at «Likegyldighet og nøytralitet i en religiøs krise anses for Gud som en grov kriminalitet og lik den aller verste typen fiendtlighet mot Gud».
