Innledning

Jeg har vært delegat til Østnorsk distrikt (ØND) generalforsamling 15.Mai 2022, og har også fulgt Den norske union (DNU) – forhandlingene 27. mai 2022 over nettet. Takk Gud for at deltagerne var åpne nok til å tillate strømmingen over Internett, slik at flere kan få enda bedre innsikt i saken! Strømmingen ble dessverre kuttet under ØND’s forhandlinger, uten at delegatene ble spurt om det. I denne artikkelen deler jeg mitt inntrykk av drøftelsene rundt saken om likebehandling av kvinner; både fakta og egne refleksjoner som jeg vil tro samsvarer med Generalkonferansen (GC) sitt ståsted. Slik blir målet om å formidle GC’s vilje og plan i hvert fall delvis oppnådd.

La det aller først være sagt at jeg selvsagt er for kvinner i tjenesten for Herren. Det er også på sin plass å si at Generalkonferansen i USA på alle nivåer både er og har vært for dette gjennom hele SDA’s historie. Et enda større fokus ble satt på dette under hovedforsamlingen i 2015. Dette blir dokumentert litt senere i artikkelen.

Min dype overbevisning er at SDA i Norge ville hatt enda flere kvinner i tjenesten i DNU, hvis man tillot både “pro-GC”- og “pro-DNU”- kandidater å finne tilsvarende karrierestier. Disse har mye til felles i utgangspunktet, men noen nyanserte forskjeller i visse deler av embetene. Per nå har vi kun “pro-DNU”- karrierestier, som ikke tillater noen nyanserte forskjeller mellom menn og kvinner. Enkelte lurer kanskje på hvorfor jeg bruker et slikt språk med “pro”-prefiks, som om GC og DNU drev og slåss. Jeg må selv beklage dette. Ordvalget med “pro-” burde vi egentlig ikke hatt, men delegatene måtte operere med dem, siden ordvalget i forslagene som skulle stemmes over var svært polariserende. Flere delegater har påpekt dette.

Når saken nå er avgjort i DNU, hva er det jeg kjemper for? Jeg lengter etter en økt gjensidig forståelse, aller mest mellom DNU og GC. Først og fremst når det gjelder lekfolk, og forhåpentligvis også mellom lederne.

Tonen i dette innlegget er ikke ment å være skarp, eller for å støte eller såre noen. Tvert imot. Det vil jeg bare ha nevnt, siden misforståelser lett kan oppstå. Vi hadde i en veldig god tone med alle under de fysiske forhandlingene ved ØND’s møte, men det er så lett å misforstås når man skriver.

Er saken om likebehandling av pastorer virkelig et tiltak mot et administrativ undertrykkende press fra administrasjonen i GC? Neppe! – vil jeg si. La oss i følgende avsnitt foreta en historisk gjennomgang av problemet og dets røtter.

Hva GC ville ha fortalt oss

Nøkkelsetningene fra disse to forhandlingene (ØND, DNU) plukker jeg fra Raafat Kamal – Transeuropeisk divisjonsleder – sitt konkluderende innlegg etter at debattene om kvinnelig ordinasjon var over. Dette er ord fulle av mening:

“Seriously, this book should have contained one thousand pages.” (“Alvorlig talt, denne boken burde inneholdt ett tusen sider”).

Dette sa han om heftet om likebehandling pastorer, som hadde blitt tildelt alle delegater på forhånd.

Jeg er enig med Raafat sin uttalelse, uansett hvilken kontekst han mente å sette ordene sine i. Han talte egentlig om en «varm ånd» som fantes i dialogen mellom DNU og GC, men her trekker jeg oppmerksomheten til noe annet, og setter det dermed i min egen kontekst.

Etter min mening manglet heftet flere viktige dokumenter, som ville ha tydeliggjort GC sitt ståsted for delegatene. Et slikt hefte burde ha fremstilt begge sider upartisk, inkludert positive appeller og opprinnelige dokumenter fra GC, men så var ikke tilfelle. De aller fleste dokumentene i heftet var fra DNU’s egne artikler, brev, påstander, og dialoger med GC. Dermed er det ingen overraskelse at de fleste av leserne fikk et negativt bilde av GC’s strategi og fremtid. De polariserende ordvalgene i avstemningsformuleringene antydet videre hva den eneste ‘riktige’ stemmen under forsamlingene skulle være.

En større andel av Theology of Ordination Study Committee (TOSC) mente at begge kjønnene var likeverdige og like viktige, mens de oppfylte sine litt forskjellige roller for Herren. Dette synet var begrunnet med at Gud innstiftet disse rollene mens Han var i ferd med å skape verden og før syndefallet. Denne synsvinklingen var dessverre nektet å bli representert i dette større bindet i det hele tatt. Derfor har dette økt avstanden mellom oss i DNU og verdensmenigheten. I tilfellet dette synet virkelig er støttet av Bibelen (som jeg tror den gjør), har avstanden økt mellom oss i DNU og Bibelen. Vi tar det mer i dybden senere i artikkelen.

Særlig var det viktig for delegatene å ha studert utgangspunktdokumentene som virkelig representerte GC hovedforsamling sine avgjørelser i 2015. Jeg kommer til det straks, men først vil jeg nevne noe annet viktig.

Jeg elsker SDA menighet i Norge, i America og i Russland og Ukraina. Tidligere var det slik at uansett hvor jeg reiste til , var det én teologisk familie. Begeret flyter over for meg når jeg ser at søsknene mine dreper hverandre på begge sider av min fysiske familie der borte i Østen. Takk til Birgit og ADRA Norge for hjelpen til min kones hjemby Poltava, som jeg kunne ha laget eget innlegg om. Men nå må vi her i den adventistiske familien selv trå til “atombombeknappen” for å utfordre enheten i mitt åndelige hjem som er menigheten.

Ok, så hvilken dokumentasjon manglet i heftet? Det manglet de følgende papirene som GC hovedforsamling fattet vedtak på under sitt møte “in Session” i San-Antonio i 2015.

a) Om TOSC Veien Videre uttalelse

“TOSC Way Forward Statement 1” var det konsise grunnlaget på bare 1,5 sider. Dette og alle relaterte dokumentene var gjort tilgjengelig for alle delegater av GCS 2015 på forhånd, men manglet i ØND/DNU hovedforsamlinger i 2022. ( den eksterne lenken til dokumentet: https://www.adventistarchives.org/way-forward-statement-1.pdf ). Andre “Way forward statements”, nummer 2 og 3, var implisitt avvist av 2015 GCS avstemning.

Jeg oppfordrer oss til å studere dette “veien videre” forslaget nøye, fordi det var nemlig planen om å øke kvinnelig representering i tjenesten for Herren på mange måter, samtidig som understøtte de nyanserte kjønnsrollene og til og med adressere hovedårsaken til splittelsen – kvinner i forstanderroller. Her må jeg ta en liten degresjon og nevne, at i perioden fra 1975 til 1990 jobbet GC styret (men ikke hovedforsamlingen!) for å åpne for kvinnelige forstandere; dette var gjort utenom grensene til GC styrets mandat. Denne viktige avgjørelsen skulle egentlig GC hovedforsamling ha tatt, fordi denne tilhører Menighetshåndbokens innhold, noe som GC hovedforsamlingen alene avgjør. Saken var likevel aldri sendt til agenda av hovedforsamlingen, bortsett fra flere forsøk for å harmonisere kjønnsnøytralt språk med GC styrets avgjørelser. Derfor er saken om kvinnelige forstandere, formelt sett, ikke fullført til den dag i dag.

I TOSC Way Forward Statement 1 ser vi i hvert fall hva GC hovedforsamling har støttet. Blant annet er det å reversere GC styrets avgjørelser om kvinnelige forstandere, samtidig som å styrke kvinnelige karrierestier i menigheten på andre måter. Her er vi svake, men det er få som bryr seg om det, fordi de divisjonene som er spesielt opptatt av å åpne veien for kvinner, heller ikke har tenkt gjennom hvilke nye stier de kunne ha lagt. Derfor er det mye arbeid framfor oss fremdeles.

Hadde vi kommunisert dokumentet og tatt det på alvor i DNU, hva ville ha skjedd? Vi ville ha jobbet for å lage nye og styrke de eksisterende karrierestier for kvinner slik at de fortsatt kunne bruke alle sine nådegaver, uten å skape konflikt med GC og trolig også med Bibelen.

Det andre dokumentet som var på sin plass å dele med delegatene, særlig i lyset av DNU sitt spesifikke syn på ordinasjon som konsept, er det følgende.

b) Om konsensus rundt ordinasjon som konsept

TOSC konsensus om ordinasjonskonseptet. Tross forskjellene i synene om ordinasjon av kvinner, var det likevel full enighet i TOSC komitéen i 2013 om at ordinasjon som et konsept var en Bibelsk lære, med avstemningen av 86 mot 8 – et forhold på nesten 11 til 1. (TOSC: Theology of Ordination Study Committee).

Lenkene: TOSC, 2013:
https://news.adventist.org/en/all-news/news/go/2013-07-23/study-committee-votes-consensus-statement-on-theology-of-ordination/ ;
den norske oversettelsen: 
https://www.adventist.no/resource/konsensusuttalelse-angaende-syvendedags-adventistkirkens-ordinasjonsteologi/ ;
vedtatt av GC styret i 2014:
https://www.adventist.org/official-statements/consensus-statement-on-a-seventh-day-adventist-theology-of-ordination/ ;
mer info på denne hjemmesiden:
https://rollene.no/2020/08/22/enighet-om-ordinasjonskonseptet/

Det er enda viktigere hva Gud inspirerte sine profeter å dele med oss om ordinasjon, både det som er i Bibelen og i bøkene utgitt av Ellen G. White:

Mens [Jesus] knelte ned midt iblant [de 12], la han hendene på dem, bad for dem og innviet dem til den hellige gjerningen. Slik ble Herrens disipler ordinert til tjeneste for evangeliet. (EGW, Slektenes Håp, s. 216)

Mer om ordinasjon har jeg skrevet i disse følgende artiklene:
https://rollene.no/2017/04/17/moses-delegerer-myndigheten-ordinasjon-4mosebok-27/
https://rollene.no/2017/04/17/jesus-delegerer-myndigheten-ordinasjon-markus-3/
https://rollene.no/2017/04/23/paulus-blir-ordinert-ap-gjerninger-13/
https://rollene.no/2017/04/23/timoteus-titus-de-andre-lederne-i-menigheten-ordinasjon/
https://rollene.no/2017/04/24/kobling-mellom-ordinasjon-i-gt-og-nt-egw/

Vi har laget nye konsepter bak ordinasjon, tildelt begrepet negative overtoner, og avvist det. Er vår autoritet større enn Ellen White sin autoritet? Var Guds profet utdannet mindre enn vi skulle ønsket oss? Vi har nå lagt på lyd “Alfa og Omega” serien skrevet av Ellen G. White, men hva tror vi om innholdet i den, blant annet sitatet angitt ovenfor?

Et lignende spørsmål kan stilles om Jesus. Var ikke Jesus selv flink nok med å ordinere flere kvinner? Kan ikke vi stole på vår Bibelske Jesu eksempler? Hvis ikke, hvor finner vi da Jesus i dag? Meditasjon? New Age? Annet sted? Ja, finnes det Jesus i det hele tatt? Noen kaller ham for “kosmisk Jesus”, det vil si, en Jesus som har omfattet alle religioner i den økumeniske bevegelsen… Dette er det reelle alternativet. Det finnes trossamfunnene som støtter denne tankegangen. Så lenge vi velger å hoppe utenfor Skriften, skjer det som vi her ser.

Enten er det Sola Scriptura, eller er det Sola Scriptura pluss kulturell “trajectory”, som kan ha flere navn, slik som “Norsk vei”, “Russisk vei”, “Amerikansk vei”, og lignende. Her i Norge er det naturlig å forvente at man etterlyser “Norsk vei”, og et par ganger var det nemlig etterlyst under forhandlingene. Det er naturlig generelt sett, men i vår setting tror vi at det må finnes “Guds vei” også, og dette kan fort utfordre “landets vei”. Vi må velge én av disse veiene. Ellers er vi i ferd med å ferdes på den nye Sola Scriptura pluss “vår vei” banen, og denne er ikke det samme som bare Sola Scriptura. Holder vi oss til det sistnevnte, krever det at vi praktiserer “Jesu vei”, “Guds vei” slik Han sa det for 2000 år siden. (Mat 5:18). Finnes det virkelig ikke “Guds vei” i dag her på jorden? Eller finnes det virkelig “[landet]s vei” i himmelen, i det hærlighetsrike som Jesus snart etablerer?

Noen vil si imot og understreke at Jesus støttet kvinner i tjenesten for Herren. De hadde vært urettferdig behandlet i det samfunnet, men han rettet på det. Amen ! – vil jeg si til det. Det tror jeg også. Og Paulus som snakket om kjønnsrollene mye og tydelig, også støttet dem og jobbet sammen med dem og roste dem (Rom 16:1,3,12, osv.). Som vist ovenfor i TOSC Way Forward Statement 1, støtter også GC kvinner i tjenesten for Herren, mye mer enn Paulus gjorde det, og i tråd med Jesu eksempel og lære.

Avvisning av kvinner i tjenesten for Herren i kapasiteten av talere, ledere, avdelingsledere, teologene, forkynnere, betalte medarbeidere (som betales på lik linje med menn), osv.. – er en straw man argument som dessverre har blitt misbrukt i mange år i våre publikasjoner… Alle disse rollene kan kvinner fylle på lik linje med menn, og ingen står imot det. Ja, visse nyanser skal finnes i rollebeskrivelsene, men ikke i disse prinsipielle brukene av nådegavene. Det er ingenting som står i veien for kvinner å vie livene sine for Herren fullt ut.

Ordinasjonspraksisen er ofte sammenlignet med den katolske opprinnelsen her lokalt. Dette er helt unødvendig, da betydningen av ordinasjon blant adventister, er noe helt annet:

Gud forutså vanskelighetene hans tjenere ville møte, og for at deres arbeid skulle overgå utfordringen, instruerte han kirken via en åpenbaring om å skille dem offentlig ut til arbeidet. Deres ordinasjon var en offentlig anerkjennelse av deres guddommelige utnevnelse til å bære evangeliets glade budskap til hedningene

På Engelsk i originalen: “God foresaw the difficulties that His servants would be called to meet, and, in order that their work should be above challenge, He instructed the church by revelation to set them apart publicly to the work of the ministry. Their ordination was a public recognition of their divine appointment to bear to the Gentiles the glad tidings of the gospel (Ellen G. White, AA 160).”

Ut fra dette inspirerte sitatet, er SDA sin inspirerte forståelse lik den katolske? Aldeles ikke! Tvert imot, en slik forståelse som vi har hatt, er nøyaktig det vi allerede praktiserer og det vi trenger! Trenger vi ikke lenger “offentlig anerkjennelse av deres guddommelige kall til å bære evangeliets budskap”?

Har ikke vi helt selv tillagt negative overtoner fra et fremmed sted til dette begrepet som inspirasjonen bruker, for å så avvise den blandede betydningen vi ikke lenger ble fornøyd med? I stedet for å avvise et enkelt ord, bør vi kanskje slutte med å finne mørkere overtoner der de ikke er nødvendig?

Ny definisjon av Bibelen, nå er den omdefinert som kultur

Det andre sitatet til Raafat Kamal synes jeg er full av mening:

Who said “culture”? You said “culture”? Or you said “culture”? (“Hvem sa “kultur”? Du sa “kultur? Og du sa “kultur”?)

Selv tror jeg ikke at divisjonslederen mente at saken tok utgangspunktet i et kulturelt syn. Han gjorde ikke det tydelig hva han la inn i denne uttalelsen, men faktum er at dette ordet var brukt flere ganger under forhandlingene. “Kultur” var faktisk det avgjørende og viktigste argumentet i debattene.

Da GC hovedforsamling skulle avgjøre spørsmålet om kvinnelig ordinasjon i 2015, var avstemningen gjort etter den følgende teksten. Bedøm selv, om dette handlet om kultur eller teologi:

“after your prayerful study on ordination from the Bible, the writings of Ellen G White, and the reports of the study commissions….”.
(“etter ditt eget studium og bønn rundt ordinasjon, fra Bibelen, skriftene til Ellen G. White og rapportene fra studiegruppene…”)

Mer info om dette og mye mer i den følgende artikkelen fra denne hjemmesiden: https://rollene.no/2017/08/10/om-tosc-flertallet-og-den-offisielle-holdningen/ )

Nå må jeg spørre: Er dette “kultur“-basert argument? Eller er det en teologisk debatt? Under forhandlingene i DNU hovedforsamling ble nettopp denne avgjørelsen stemplet som “kultur”.

Hvis avstemningene av…
a) vårt høyeste og demokratiske, bredt representert ledd i SDA,
b) vedtatt på bakgrunn av de beste inspirerte kildene vi har,
c) etter lesingen av de forskjellige (tre) valgalternativene utredet av TOSC gruppe bestått av drøyt 100 teologer som hadde brukt 5 år studium på det…

… ikke kan betraktes som teologiske vurderinger, men fremdeles sees som rent kulturelle, da må jeg spørre: hva annet i vår menighet ER teologisk? Svaret er : Ingenting. Med andre ord, har hele Bibelen blitt omdefinert som kultur, og all SDA praksis er i praksis kultur. Jeg kan nesten kjenne det fysisk at avstanden mellom meg og Bibelske (nå, kulturelle) Jesus har økt uendelig… hva skal vi forkynne? kan vi bli frelst gjennom Bibelen?

HER er kjernen til problemet. Gradvis har vi kommet til å se på de beste utredningene av Bibelske bud som kulturelle spekulasjoner. Kjønnsrollene er omtalt i Bibelen fra begynnelsen til slutten, slik at det skal faktisk være mulig å ta en eller annen teologisk stilling til emnet, men likevel sier mange at dette bare er kultur.

Oftest omtales Bibelen som kultur av den progressiv-liberale vingen av menigheten. Likevel å betrakte Bibelen som kultur er en personlig teologisk og filosofisk avgjørelse, et valg av det grunnleggende tolkningspremisset. Har vår kultur gjort dette valget for oss? For deg? Har min kultur gjort det inspirerte ordet til kultur, og seg selv til det inspirerte ordet? Har vi blitt forvirret om hva som egentlig er kultur, og hva som er inspirasjon? Og det viktigste: hører JEG og DU mer på Bibelen eller på kulturen, i det den forsøker å kle Bibelen i sin egen kulturelle drakt? Dette er kjernen av problemet vi er i.

Som et eksempel kan jeg nevne det faktumet, at noen blant våre innflytelsesrike lederne i SDA har lenge vært enig i at evolusjon var reell, mens skapelse var en myte. Usikkerhet rundt ordinasjonsspørsmålet, kjønnsrollene, men økt tillit til evolusjonshypotesen tilhører samme utgangspunktet, fordi alt dette blir utfordret av moderne kultur og vitenskap (så langt vi kan kalle det vitenskap). De klareste punkter Bibelen har kommet opp med, er blitt mistolket som kultur. Denne tolkningen er et personlig og fritt teologisk valg og premiss.

Bakgrunnen til premisset om Bibelen som kultur

Dette fenomenet har en lang historie, helt fra Schleiermacher sin tid. Han er “faderen av moderne teologi”. Ingen andre teologer har hatt en større påvirkning på vår moderne teologiske verden enn han. (se Barth sin uttalelse om han og til mange andre). Ønsker vi å forstå hva som har skjedd med oss, må vi dessverre studere hans påfunn, i stedet for å studere Bibelen, fordi ingen kommer til den konklusjon om at Bibelen er kulturen, bortsett fra man leter for sannheten utenfor Bibelen.

Schleiermacher trodde ikke at Gud kunne kommunisere med mennesker via konkrete tanker, setninger og noe kognitivt innhold. Dermed er alt som de bibelske forfatterne har kommet med, var tolket som om det var hentet fra deres umiddelbare omgivelser, nemlig, fra kultur. “Følelsene” opplevde profetene, men idet de prøvde å sette ord på sine subjektive møter med Gud, skulle de bruke fantasi og konsepter fra så kalt “Sitz im Leben” (“setting in life”, som er faktisk veldig lik kultur). Dette møtet kalte han “encounter”, en følelse av “total avhengighet”. Læresetningene kunne selvfølgelig ikke kommuniseres gjennom følelsene.

Slik begynte epoken av den teologiske modernismen/liberalismen. Den høyere kritiske metoden, som fulgte like etter, godkjenning av evolusjon, avvisningen av kjønnsrollene tilhører nemlig dette teologiske fundamentet.

Denne modernistiske (liberale, progressive) konseptet til Schleiermacher ble senere i historien utfordret av … Adventismen! Derfor er ikke de “progressive” teologiske valgene egentlig er progressive, slik historien forteller oss. SDA pionerene våre trodde at konseptene som var beskrevet i Bibelen, var selve realiteten. Under denne troen lå premisset om at Gud klarte å kommunisere gjennom idéene og tankene som fantes i Bibelen, at Gud klarte å gripe inn i historien, og derfra ville Han komme snart tilbake på skyene, alt i motsetning til de modernistiske utgangspunktene. De avviste fundamentet til både Schleiermacher, teologiske skjevheter til Luther og den Romersk-Katolske tradisjoner og Gresk filosofi. De begynte fra bunnen av ved å bygge sine fortolkningsprinsipper på klare Bibelske uttalelser, og derfor fant de følgende vakre og sterke sannheter:

a) Helligdommen i himmelen,
b) Sabbaten og skapelsen,
c) Jesu annet komme,
d) Flere andre.

De leste Bibelen med Bibelens egne briller, tok disse sannhetene som fakta, ene og alene fordi Bibelen sa det:

Bibeltekstene må oppfattes i samsvar med deres likefremme mening, unntagen når et symbol eller et bilde er brukt. Kristus har selv sagt: «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.» Joh 7,17. Hvis folk ville tro Bibelen slik den er skrevet, og falske lærere ikke villedet og forvirret dem, ville et stort verk bli utført som englene kunne glede seg over, og tusenvis av villfarne mennesker ville bli ført inn i Kristi hjord. ( Ellen G. White, http://www.mothistoriensklimaks.no/mhk37.html )

Dette sitatet i større kontekst og mer finnes her: https://rollene.no/2017/02/26/hvem-er-de-falske-laerere-hvordan-tolker-vi-bibelen/
For øvrig, sjekk gjerne alltid hva EGW har sagt i hennes egen kontekst, ved å finne sitatet på https://egwwritings.org/ .

Bibelen som kultur argumentet vil sette både Bibelen og hver person i sin egen kulturelle boks

Kultur-argumentet er ellers et grusomt argument. Det er det samme som å underbygge innflytelsen til en eller annen person, bare fordi han/hun sitter i rullestolen eller har en annen hudfarge. Alle disse scenariene er forhold en ikke kan påvirke. For hva kan man gjøre med sin lammelse eller hudfargen, bakgrunn, nasjonalitet? Sin opprinnelse? Har ikke vi erklært oss åpne nok til andre mennesker og inkluderende? Skal vi forlange meningsendring for å så bli inkludert som et fullverdig medlem i en dialog? Og hva med SDA medlemmer fra samme kultur, som er lojale mot GC angående ordinasjonsspørsmålet? Hvorfor brukes dette grusomme argumentet kun mot mennesker fra andre bakgrunner, men ikke mot sine egne? Har vi tenkt på hvor konsekvent argumentet egentlig er?

La meg sette det i et annet perspektiv: hva er det som er til felles mellom både nordmenn og innvandrere som har felles syn på saken om kvinnelig ordinasjon? Er det ikke fordi disse har trosset sine egne kulturelle grenser og valgt å se på Bibelen som Guds Ord og ikke på kultur, og derfor kom til et felles syn? Min personlige erfaring er at det siste er tilfellet. Jesus selv avviste tradisjoner av sin tid, men erklærte at Guds Ord ville gjøre folket hans til ett. Jet tror det er det som skjer nå i Hans menighet, mens vi ser på.

Det var virkelig en god ånd under begge møter, i ØND og DNU, gode mennesker, personlig er jeg glad i alle. Opplevde meg hjemme der og da, takk til Victor, Bjørn, Birgit og mange mange andre.

Personlig forstår jeg hvor hver enkelt person har kommet fra i sine innlegg. Problemet slik jeg ser det, er mangel på informasjon (se ovenfor) og en strukturert dialog.

TOSC veien videre som æren til Gud

Løsningen beskrevet i TOSC Way Forward 1 (se ovenfor) er unik og dyp, bred og anerkjennende over forskjellene mellom kvinner og menn, og gir Skaperen (som skapt disse forskjellene) æren.

Forhold til Norsk lov

Forståelsen av at saken egentlig er teologisk (dokumentert ovenfor), stiller oss ikke utenfor Norsk lov. (mer om det her : https://rollene.no/2020/08/14/er-det-lovlig-a-forskjellsbehandle-kvinner-etter-norsk-lov/ ).

Som vist ovenfor, godtar SDA trossamfunn Bibelen som teologi, ikke som kultur, i motsetning til modernismen/liberalismen som var utfordret av SDA senere i historien. Dette er bare et valg av vår menighet. Det må ikke begrunnes eller bevises, dette er en rett til å utøve sin tro. Derfor bør vi respektere hver vår mening, blant annet den avgjørelsen som var vedtatt av GC hovedforsamling i 2015. Det er mange menigheter i den kristne verden som har fulgt Schleiermacher. Men SDA er unik i sin forståelse av Gud som faktisk formidlet sine tanker til de Bibelske forfatterne, sørget for at de har riktig kommet fram i teksten, og sørget for at de blir relevante for alle mennesker i alle tider.

Det var fremmet et argument:

Den første kvinnen som søker medhold i retten (angående WO), vil få den.

La meg si det annerledes: den første kvinnen, som får velger å bruker den “naive” lesingen av Bibelen og derfor vil leve i harmoni med GC sitt syn, vil forene menigheten til en fullstendig enhet og vil samle de spredte Herrens flokk til ett igjen. Om hun er en pastor eller ei, vil hun utføre arbeidet som menn ikke klarer å gjøre. Misforståelsene forsvinner med denne første kvinnen.

Under forhandlingene i DNU hovedforsamling (som alle kan se i opptak på nettet: del 1, del 2, del 3), kom det opp et spørsmål om hvorfor vi brøt med våre egne vedtekter ved å ha stilt på agendaen sakene som var i konflikt med GC avgjørelser. Det var dessverre ikke gitt noe tid til å debattere saken. Senere ba en delegat om å korrigere på denne mangelen og tillate folk å diskutere, men en annen delegat krevde at siden saken allerede var avgjort, skulle vi ikke gjenoppta debatten. Det føltes en spenning i salen, som om alle kjente at ting virkelig skjedde alt for fort. Debatten var ikke gjenopptatt, men parlamentarikeren fikk ordet.

I dette innlegget til parlamentarikeren var det klargjort ganske gode og viktige momenter om hvor og hvordan landets lover tok prioritet over lovene i organisasjonen. Likevel var hele innlegget bygget på det premisset – at Bibelske uttalelsene om ordinasjon og GCS avgjørelser bare var kultur. Nettopp dette premisset, men ikke selve saken ville sette SDA i Norge utenfor Norsk lov, hvis likebehandlingen av pastorene ikke gikk gjennom. Er premisset om Bibelen som kultur, riktig? Ligger det på parlamentarikerens bord å definere dette premisset? Er det opp til en enkel person å avgjøre for hele unionen hva som er Guds Ord og hva som er kultur? Eller, generelt sett, kan jussen diktere over samvittigheten, selv om noe virkelig hadde gått i strid mot loven? Ingenting gikk mot loven likevel: premisset var ikke i tråd med Adventisttroen, og Bibelen er ikke kultur i vår menighet. Derfor omfavner denne konkrete paragrafen i Norsk lov SDA GC hovedforsamling sin avgjørelse i 2015 og alle dem som er lojal til SDA sin historiske og fremdeles aktuelle forståelse av Bibelen og Adventtroen.

Det var opp til møtelederen å kalle for flere innlegg, men det var kalt for umiddelbar avstemning. Ingen var tillatt å debatterte påstanden… Denne raske og udemokratiske omveltningen av saken skjedde på noen få minutter, og etablerte unionens teologiske og organisatoriske fremtid i mange år framover. Delegatene fikk ikke anledningen til å diskutere om saken gjaldt inspirerte ting eller bare kultur… Mens jeg så forhandlingene på nettet, lignet det for meg på som om et stort og vakkert skip med en bedre fremtid var i ferd med å gå under vannet. Men det er fremdeles muligheter til å redde skipet! Dette sier jeg bare i tro.

Derfor må i hvert fall du og jeg avgjøre det for oss selv, om Bibelen er kultur eller Guds Ord. Dette er et helt avgjørende spørsmål på alle måter i alle sammenhenger, er du enig med meg?

Bibelsk lesing av Bibelen eller en fremmed lesing av Bibelen?

Noen vil si: både de progressive og de konservative adventister bruker Bibelen! Da jeg satt i ØND forsamling og noen nevnte at kun den konservative vingen holdt seg til den historisk-grammatisk fortolkningsmetoden, så jeg overraskelsesuttrykk hos flere fra den andre leiren. Ut i fra denne opplevelsen, måtte jeg konkludere med at begge sider brukte den samme metoden! Er det Bibelen sin skyld at folk har kommet til to selvmotsigende sannheter ved å bruke en felles metode? Det vil i så fall neppe gi noe ære til Gud som har inspirert boken. Men det er sant at begge leirene bruker historikk og grammatikk i sine forskninger av Skriftene. Hva er det som skjer? Er vi dømt til å bli helt forvirret rundt fortolkningsprinsippene? Hvordan kan vi i så fall gjøre noe i misjon på et Bibelsk grunnlag. Det vil ikke være mulig… Bedøm selv om begge leirene bruker akkurat de samme tilnærmingene til Bibelen (hermeneutikk):

Har vi alle virkelig på oss de Bibelske brillene (fortolkningsmetodene) når vi leser den? Tilnærmer vi oss Skriften slik Jesus og profetene tok den? De ville tillate Guds Ord å “skinne” på dem (Ps 119:105) og de “skjelvet” for Guds Ord (Is 66:2). Dette vil jeg kalle for “skinne-og-skjelve” prinsipp, en enklere forkortelse i stedet for å gå til Rio-dokumentet, som ville kreve egen artikkel.

Hvordan tilnærmer du og jeg Guds Ord? Skinner Guds Ord på deg og meg? Eller bruker vi en kritisk tilnærming i den, som forutsetter at vi selv har vårt indre lys hentet fra et annet fremmed sted, og kaster vårt lys over Ordet, i det vi leser?

Skjelver du og jeg for Guds Ord? Eller mener vi at det er latterlig å skjelve for kulturelt betingede myter og vitser? Lager vi i stedet kanskje vår egen kanon i kanon, og nå er det Bibelen som må ristes og skjelve for oss? Valget er vårt.

Vi må bare huske på at Jesus fritt siterte Skriftene utenat og oppfylte dem helt ut, selv om de var gamle nok i Hans tid og helt irrelevante for de fleste av hans samtidige, ja, for hans samtidige kultur. Han siterte Guds Ord, selv da han hengte på korset… De jødiske lederne lo av ham i det han gjorde det i stedet for å lede folket i et rettferdighetskamp mot de romerske undertrykkerne. De ville sette de undertrykte fri… politisk. Jesus ville sette de undertrykte fri… fra synder.

Mer om Jesu og Paulus forhold til Skriftene her:
https://rollene.no/2018/03/02/jesus-satan-siterer-skriftene-1-objektiv-sannhet-i-bibelen/
https://rollene.no/2019/04/16/paulus-rad-eller-herrens-bud/

πᾶσα γραφὴ θεόπνευστος (2 Tim 3:16)

Hver skriften (γραφὴ , brief piece of writing, Scripture in its entirety, BDAG) er innblåst av Gud. …. ” og nyttig … til [alt]”.

Det vil si: også de vanskelige tekstene om kjønnsrollene og stillinger i menigheten. De taler virkelig ikke om forbud mot kvinner å tale, men bare om mannlig overordnet ansvar, et ansvar, ikke tvang.

Den progressive vingen bruker også Skriften, men er holdningen som beskrevet ovenfor til Ordet? Vi kan huske at teologene som bruker den høyere kritiske metoden, også studerer Bibelen nøye og mye, men “skinne-og-skjelve”-prinsipp er tydeligvis helt fraværende, og tekstene er derfor ofte utenfor sin opprinnelige kontekst. Den liberale tilnærmingen er oftest ikke opptatt av konteksten av sitatene. Dette kan jeg ha respekt for allikevel, fordi en slik tilnærming er en logisk følge av Schleiermacher teologi: man må selv komme i møte med Gud mens man leser teksten og forstå slik den indre stemmen hvisker. Men for de som har fulgt den historiske og fremdeles relevante Adventismen, er det livsviktig å forstå Bibelen slik den er, og derfor er konteksten helt avgjørende. Sjekker vi alltid sammenhengen i sitatene vi bruker? Forsøker vi å finne enhet mellom alle de Bibelske versene?

Ett eksempel er “Gud gjør ikke forskjell på folk”-prinsippet. Teksten er hentet fra Bibelen (2 Kron 19:7, Rom 2:11, Ef. 6:9, Kol 3:25), men prinsippet er ikke det Bibelske i sakens kontekst. For vår kontekst er kjønnsrollene, mens sitatets kontekst i Skriftene er noe helt annet. Med andre ord, en liberal Adventist ville lese Bibelen med modernistiske briller, mens en konservativ Adventist ville lese Bibelen med Bibelens egne briller, fordi Bibelen forteller om seg selv tydelig at a) “alt er inspirert av Gud” og b) inviterer Ordet til å “skinne” på oss og c) oss å “skjelve” for Ordet, og derfor har vi egentlig ikke rett og våger ikke å tilføye vår egen kontekst i sitatene.

Et annet utbredt eksempel er “Det er ingen mann eller kvinne” (Gal 3:28, se mer om det her, her og her), som heller ikke omtaler kjønnsrollene. Det finnes tekster som direkte omtaler kjønnsrollene i Bibelen. Den modernistiske og liberale tilnærmingen velger selv hva som er til behag for Gud i dag, og hva som må tolkes helt annerledes. Modernismen står rett og slett ikke på Sola Scriptura, og må få lov til det.

Den Bibelske tilnærmingen tillater oss både å forstå eller tolke tekstene uten å dra dem såpass langt at de ikke er gjenkjennbare lenger. Derfor behøver vi ikke å falle i den ene eller den annen grøfta? Tekstene som direkte omtaler kjønnsrollene – Ef 5, 1 Tim 2-3, Tit 1, og andre, – viser fullstendig balanse og win-win-win løsningen for alle. Se mer om det her, her, her, her, her, her, her, og her, osv. på denne hjemmesiden. Som sagt, behøver vi ingen straw man argument om forbud for kvinner å tale eller lede her, fordi Paulus støtter kvinner på talerstolen. I vår del av verden, Norge, har ikke vi studert og forklart det godt nok til forsamlingen i Norge ennå (1 Kor 11:5,18, osv.). Derfor trenger vi videre dialog og fordypning i Ordet, også under de Bibelske premissene (“Hver skriften inspirert av Gud” – “Ordet skinner” – “Leseren skjelver”).

Oppsummering

For å unngå misforståelse, oppsummerer jeg her kort:

a) personlig, ønsker jeg virkelig flere kvinner i tjenesten for Herren. Jeg har stor sans for våre kvinnelige pastorer (ordinerte eller ikke), at de må fortsette i sitt arbeid for Gud generelt sett og bruke alle sine nådegaver. Tror bare at det dessverre blir færre av dem på grunn av den unødvendige konflikten vi selv har skapt for oss. Det finnes jo kvinner som støtter GC, men som ikke har karrierestier i DNU å velge. Hører de Guds kall, enten må de gå imot sin samvittighet eller la være å tjene Gud under våre vinger. En kvinne som ga innlegg under DNU forsamling, nevnte at hun måtte jobbe i en annen del av verden uten lønn bare fordi hun var kvinne; det var virkelig urettferdig. “Pro-DNU” løsning var hjelp for henne. Og hva med “Pro-GC” orienterte kvinner og menn? Finnes det en løsning for dem også? De også tror på Gud og adventbudskapet.

Vi kan neppe tro at alle kvinner (og menn) tilnærmer saken helt likt i framtiden. Nå er alternativene slike at pastorene i Norge må strides mot GC eller la være å bruke nådegavene sine. Dette er et trist og unødvendig valg for dem. Samtidig finnes det en vei for oss å gå på, utenom den store og dype konflikten som vi selv i DNU har skaffet for oss. Siden det er vi som har gjort det, er det vi igjen, som må ordne opp i det.

b) jeg virkelig støtter kvinner i deres kvinnelighet og menn i deres mandighet, som bør gjenspeiles også i de nyanserte forskjellene som ordinasjons forskjeller og visse nyanser i karrierestiene burde ha reflektert. Som et eksempel, er det helt naturlig at de fleste kvinner kan få lov til å tilbringe mer tid med sine småbarn hjemme de første årene etter fødselen. Bibelen og EGW støtter opp om det. Menn og kvinner kan erstatte hverandre en god del generelt sett, men det er unødvendig i denne og visse andre situasjoner. Menn er skapt for blant annet å beskytte kvinner og ta vare på dem (Ef. 5, osv..).

Vi tror jo på 6 dagers bokstavelige Skapelse, og dermed bokstavelige Adam og Eva, og disse tingene lett kommer fram av teksten. Derfor bør menn ha overordnet åndelig tilsyn med menighetene og familiene sine, men dette behøver ikke og er ikke designet av Gud eller Bibelen eller GC for å hemme kvinner i å praktisere deres roller i menigheten. Hadde vi bare tenkt nøye gjennom karrierestiene som gir respekt til alt dette…

c) Bibelske Jesus æres gjennom teologisk enhet, ikke gjennom overfladiske felles ytre tiltak, følelser eller tradisjoner. Har vi blitt splittet overfor en sak, som er såpass ofte omtalt i Skriften, vil det neppe sette Bibelen høyt nok for verden. Det er forsvarlig selvfølgelig for den liberalt-modernistiske forståelsen og den “økomeniske” Jesus. Dette strider mot den “naive” lesningen av Skriften og SDA historiske fortolkningsprinsipper. Når vi ikke liker egenartethet, gjelder det også kjønnsforskjellene og rollene? Kan vi forenes tross disse forskjellene? Hvorfor ikke å velge det som den naive lesingen av Skriften har gitt oss, det som skinner på oss som Guds eget valg?

d) Manssjåvinismen er avskyelig og under all kritikk, men det finnes den andre grøfta, og det er den radikale feminismen. Bibelen avviser begge disse sidene, vi bør ha balanse. Godkjenning av kjønnsrollene behøver ikke å dra oss til en “slippery slope” ned til den ene eller andre grøfta.

Det var det jeg skulle si. Ønsker noen å ta fram flere argumenter, slik som “vi har alltid hatt det i 50 år”, krever det eget innlegg med mer mekaniske detaljer og mere tid, jeg har klare og tydelige dokumenter om at dette også var ikke dekket godt nok av papirene til forsamlingene, og den historiske realiteten er mye mer nyansert. Jeg vil ikke gjøre det her og nå, for dette krever fortelling om NAD og 1990.

En liten formaning til menn: menn skal ikke pushe sine saker gjennom verken i familien eller menigheten. Men det er et felles oppdrag å forkynne Guds ord i sin helhet. Husk: “hver grafe (hver uttalelse og Skriften i sin helhet) er innblåst av Gud”!.

Det er kvinnens, ikke mannens rolle å bli vekket av Skriften og tillate mannen å være den overordnede lederen han er skapt til å være. Det er mannens rolle å bli vekket av Skriften og være til disposisjon for å hjelpe sin kvinne hjemme eller i menigheten, og lede når den sliter uten Guds Ord.

Jeg er glad i alle mine venner, og dem som er enig og uenig. Ønsker noen mer klarhet eller stille mer detaljerte spørsmål til meg, oppfordrer jeg til en personlig kontakt eller kanskje til og med en strukturert møte om det, for eksempel, på zoom eller fysisk. Jeg tror ikke at en eller annen kvinne blir lei av å snakke med meg heller.

Jeg har tro på at veien finnes utenom å blande oss i konflikten, slik at alle, menn og kvinner, pastorene og ledelsen, blir fornøyd. Og ja – også: den Norske retten. Den blir fornøyd også. Dette er min dype overbevisning.

Når du svarer til meg, alltid husk på at jeg personlig ikke har noen kulturelt hjem noen steder i verden. Mine eneste venner er egentlig i Norge, om du tror det eller ei. Som sagt, er kultur et grusomt og urettferdig argument. Mens vi snakker, er mine fysiske søsken innstilt mot hverandre der i Østen, og her er mine åndelige søsken innstilt mot hverandre i Vesten. Jeg lider like mye på grunn av denne splittelsen, må du bare tro. Uansett om jeg kommer med et fredsbudskap til de der eller de her, slik jeg oppfatter å finne løsningen, blir jeg oftest misforstått. Fordi de fleste er sterkt innstilt på at kulturen er avgjørende faktor bak alt. Modernismen har splittet oss, Bibelen vil forene oss, og Jesus blir gitt æren. Jeg vet at vi kommer til ett felles syn gjennom en dialog. Har ikke vi et rom for en strukturert dialog, er det da sikkert trist å skylde på kultur.

Om strukturen i dialogen

Jeg betrakter ikke at innleggene og dialogen på Facebook virkelig er en fullverdig dialog, selv om vi har en god plattform for meningsutveksling under “SDA-Debatt” gruppe. Det er det litt struktur og oppfølging, men ikke på et nivå som slike alvorlige saker krever, som er en forutsetning for at vi kan gå videre. Vi skulle gjerne hatt flere formelle fysiske regulerte debatter gjennom årene som har gått, utenom ØND og DNU generalforsamlinger. Skal vi ha noe slikt? Kanskje på zoom? Kanskje i fremtiden? Dette er en kamp for Hans ære og teologisk enhet, det er ingen politikk i dette. Må Gud velsigne oss og lede videre, amen.